torsdag 19. november 2015

Kollektiv apati

Trakassering, spydigheter eller på annen måte krenkende adferd er noe alle opplever fra tid til annen. Dessverre også direkte mobbing. Og det er i den virkelige verdenen dette skjer oftest. Skole, arbeidsplass, privatlivet, i forsamlinger, grupper, flokker, hobby-miljøer. Men nå, i datatids-alderen så skjer det i tillegg på nettet som vi stadig leser om i media, og det ser ut til å øke voldsomt på det området. Jeg snakker om nett-trollene, selvsagt. Internettet, det store rommet der det er for noen enkelt å legge noen for hat, enda man slett ikke kjenner dem.. og det er så lett så lett, fordi man ikke ser vedkommende forran seg og ser hvor feil en kan ta, eller hvor en sårer. Det er derfor lettere å slenge ut dritt, i trygghet, i mørket, godt gjemt bak en pc, i sitt lille hus eller tomme leilighet uten familie, med sine låste dører uten nettverk. Med sine skuffelser over livet en har.. Da er det lett å bli nett-troll for enkelte typer mennesker, tror jeg.. Skal ikke mer til enn å være singel, så fråder bitterheten..

Og det skrevne ord er så lett å misforstå, det skal ikke mer til enn det å skrive store bokstaver, så tror noen at andre er hysterisk sint. Man krenker andre med påstander og antagelser og rykter, fordi de selv har oppfattet noen på feil måte. I tillegg er det noen som elsker å fucke opp stemningen, ved å diskutere ihel temaer på forumer, og forsøke starte krangel ved å misforstå med vilje, alt som sies og skrives. I denne nett-verdenen blir enkelte fryst ut og ikke inkludert, de blir sett ned på, de blir ledd av, de blir baksnakket. Gjerne i all offentlighet til åsyn for de som vil ha litt action. Gjerne i store forsamlinger. Og de som driver på, ser ikke selv at de ødelegger både sitt navn og rykte med å være bitchy, men sjelden våger noen å si noe om det heller.. eller støtte de som blir kraftig håndtert.

Noen av trolla tror at trakassering bare handler om sarte sjeler som har problemer med å takle en spøk og en litt røff tone, eller at den som blir mobbet egentlig er en vanskelig person. Skyld i det selv. Men slik er det nemlig ikke. Noen av oss takler det dårlig fordi vi har hatt nære familiemedlemmer som har tatt selvmord på grunn av mobbing. Eller pga trakassering. Eller faktisk på grunn av det å få sitt rykte ødelagt av grunnløse påstander.

Men heldigvis har man de koselige smilefjesene på tastaturet. Jeg ser selv at jeg benytter meg mye av dem, nettopp fordi jeg vet av erfaring at mange elsker å misforstå. Så for å forsøke å minske sjanser for å bli misforstått, benytter nok mange seg av de dusinvis av smilefjes.

Men unngå det kan vel ingen. For enkelte har bare bestemt seg for å være troll. Eller bestemt seg for å ikke like noen, og vise det for alt det er verd. De har ikke engang selvdisiplin nok til å være professjonell nok til å holde slike personlige meninger inne. Ingen kan like alle. Slik er det bare og slik vil det alltid være. Men det er likevel viktig, spesielt i store lag og grupper, å lære seg å oppføre seg i flokk. Noe som dessverre ikke ble utdelt ved fødselen. Man er ikke medfødt hverken høflig eller utlært på det å fungere og kommunisere i flokk, det er noe som må læres. Å være konstruktiv i diskusjoner og legge fra seg personlige holdninger om andre, ligger visst enkelte veldig vanskelig for.

Hvor mange som blir uføre av mobbing, i skole, arbeidsliv eller privatliv, finnes det ikke tall på. Men selvmordsraten er større enn noen gang. De skolerte på temaet, skriver at mobbing er et overgrep, men oppfattes ofte som tegn på svakhet - både hos offer og overgriper. Barn skjuler det, fordi voksne skjuler det. Tabuet kan gjerne kalles et generasjonsproblem på den måten. Barna tar etter. Det å leve og fungere i flokk, er ikke noe man får som medfødt evne, det må læres. Og da gjelder det å få tilgang til det verktøyet som trengs for å leve i flokken. Tabuet må bort. Krenkende adferd må bort.

Og så sier de noe veldig viktig: Mobbing kan av andre oppfattes å være tvetydig på noen måter. Tvetydig, fordi det ikke finnes klare regler for hva man skal gjøre når man ser noen bli mobbet. Og samtidig komplekse fordi det er flere mennesker som må forholde seg til hverandre i slike situasjoner. Når vi blir usikre, vender vi oss mot hverandre for tips om hva som er lurt å foreta seg. Når alle avventer hverandres respons blir resultatet kollektiv apati: Ingen ”bryr” seg. Der kom den. INGEN bryr seg! Ingen våger. Svært få ihvertfall. Og hvorfor? Jo, fordi andre ikke reagerer. Det betyr at vi lærer av hverandres holdninger. Så da ser man hvor viktig det er å ha mot til å våge. Være den første som står opp for noen. Slik at flere kommer til. Ha mot til å stå opp for noen! Istedenfor å hviske det til den som utsettes for det, så rop det ut! I kollektivt samvær.

Be the change you want to see in the world!

Eva Martinsdatter Svinø Blomvik



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar