søndag 11. desember 2016

Hvor går veien herfra.....






You want to know where we go from here.
So many roads, but none that seem clear.
Is what we have enough to last a whole life through?
Who knows? Baby, who knows?

So you're asking me 'what do we do'?
'Cause time moves so fast, and the chances seem so few.
Is it too much to think that we could have it all?
Who knows? We may never know.

But if I were you I'd promise to live life for all it's worth.
Take all that you've been given and leave your mark upon this earth.
Trust your heart to show you everything you'll ever need.
And if I were you, I'd fall in love with me.

So hold me close, I'll kiss away your fears.
I won't promise the moon, but I promise to be here.
And what if together it gets better everyday?
Who knows? We may never know...

But if I were you I'd promise to live life for all its worth.
Take all that you've been given and leave your mark upon this earth.
Trust your heart to show you everything you'll ever need.
And if I were you, I'd fall in love with me.

If I were you, I'd fall in love with me.



tirsdag 6. september 2016

Jeg er den jeg er...



Jeg er den jeg er og jeg er sterk nok til å stå for den jeg er. 

Jeg liker å se bra ut og kle meg feminint. Jeg liker å være kvinne. Jeg er sensuell. Og jeg er ekte. Jeg er selvstendig og en fighter. Jeg er sterk og sta. Jeg klarer meg selv men liker alikevel å bli tatt vare på. Jeg er litt gammeldags i tankesettet. Jeg liker at menn skal ta vare på sin kvinne. Jeg liker tanken på å bli beskyttet av en sterk mann. På samme tid føler jeg at en kvinne skal ta vare på mannen sin slik hun kan det best. Om det provoserer deg, så stay away..

Jeg liker ikke drama og holder meg unna det. Slikt gir bare energitap. Jeg blir gjerne med på en diskusjon, gjerne en heftig en også, men jeg skyr konflikter og krangler for jeg vil helst ha ro i livet mitt. Det er dessuten helt unødvendig å krangle. Om du er uenig i det, så stay away... 

Jeg vil reflektere. Jeg vil filosofere. Jeg vil lese. Jeg vil eksprimentere. Jeg vil reise. Jeg vil oppdage. Jeg vil undre meg over skaperverket og livet. Jeg vil omgås positive folk. De som kan tilføre meg nye impulser. De som er humørfylte. De som løfter meg. Jeg vil mye og jeg ER mye. Og jeg kan være mye mye mer! Med de rette menneskene rundt meg.. Om det skremmer deg, så stay away..


Dette er litt av meg og jeg liker å bli respektert for den jeg er. Jeg klarer ikke å spille en annen. Jeg kan ikke være noen andre fordi alle andre er nemlig tatt. Om du ikke klarer å respektere meg, så stay away..

Jeg er den jeg er og jeg våger å være den jeg er.. Ingen skal få temme meg til å bli noe annet. What you see is what you get.. take it or leave it..

 


Et forhold til besvær..eller begjær


Ting skjer uten at vi kan styre det eller være helt forberedt..Slik er det med forhold også. Følelser må respekteres.

Og hos noen oppleves brudd som rene skjære lyn-nedslaget..Man er skikkelig uforberedt, og mange står igjen som et stort spørsmålstegn fordi partneren forsvinner ut døra uten en forklaring til tross for alle slags kjærlighetserklæringer bare dager i forveien. Poff..så er han borte. Og du får ikke bearbeidet noe. Var det meg som gjorde noe feil? Var jeg ikke bra nok? Pen nok? Slank nok? 

Da er det bare en ting å gjøre. La det fare! Det som er skjedd har skjedd, og det er til det aller beste, tro meg! 

Det er ikke alltid vi kan få svar her i livet. Den døra som ble smelt rett i fleisen på deg, lukket seg så brått fordi det ble gjennomtrekk av andre ting. Og hvis du ikke lar den døra forbli lukket og låst, så kan ikke andre dører åpnes for deg. De vil smelle igjen på samme viset, pga vind-trekken ...skjønner du? Du MÅ lukke døren til fortiden!! Og når du innser det, kan hva som helst åpne seg for deg! Og så ser du ting mye bedre når du får ting på avstand.

Men hva er det med forhold som gjør at det skjærer seg..og hvordan velger vi partnere? Ligger det noe i dette at vi finner partnere som er lik våre foreldre? Eller som oppfører seg slik våre foreldre gjorde? Jeg tror det ofte kan være slik..ikke alltid men ofte.. Og dersom du da er så uheldig å ha hatt en barndom som var vanskelig og hadde uforutsigbare foreldre, og du ble vant til å være redd og på vakt hele tiden, så lærer du at det er din form for kjærlighet og omsorg. Så når du blir kjent med en partner som oppfører seg utrygt, uforutsigbart, turbulent, ja så tolker du det som kjærlighet..

Og dersom du vokste opp med en far som du måtte kjempe hardt for å få oppmerksomhet fra, eller kjærlighet fra, kanskje fikk du det aldri, ja så finner du ofte en mann som ikke gir deg bekreftelser på at du er bra nok.. Og har du dårlig selvtillit så finner man seg ofte en mann som  hele tiden trykker deg ned psykisk.. Det er utrolig men slik er det ofte..det har vist seg gang på gang.. Det å være en forståelsesfull person, åpen og ærlig og god og flink, spiller av og til ingen rolle om du treffer feil person..for det kan ofte føre til at det bare blir du som tar hensyn i forholdet..du blir utnyttet..Så det er mye en må lære seg å se i jakten på en partner..Og det er slett ikke enkelt.. 

Men det som er så bra med dette livet, det er at man lærer hele tiden. Man erfarer. Man notere seg ned opplevelser i bakhodet. Man noterer seg væremåter, hendelser og personligheter, slik at man kan se faresignalene tidligere neste gang..Og det er kjempeviktig! 


Husk at det er bedre å stå alene og være sterk, enn å stå sammen med noen og føle seg tappet ! Og en dag finner du en som ser kvalitetene dine og verdsetter dem. En som har de sterkeste følelser for deg, og som ser deg for den du er og respektere deg for det. En som er villig til å kjempe for deg, forholdet og livet sammen. En som er en skikkelig MANN! 

En dag står han der og gliser sjenert til deg..

mandag 4. juli 2016

Å blomstre som den man er..





Tekst:
She's faced the hardest times you could imagine
And many times her eyes fought back the tears
And when her youthful world was about to fall in
Each time her slender shoulders bore the weight of all her fears
And a sorrow no one hears still rings in midnight silence, in her ears

Let her cry, for she's a lady
Let her dream, for she's a child
Let the rain fall down upon her
She's a free and gentle flower, growing wild

And if by chance I should hold her
Let me hold her for a time
But if allowed just one possession
I would pick her from the garden, to be mine
Be careful how you touch her, for she'll awaken
And sleep's the only freedom that she knows
And when you walk into her eyes, you won't believe
The way she's always paying for a debt she never owes
And a silent wind still blows that only she can hear and so she goes



Min favorittsang for tiden. Teksten er vakker..og treffende.. Jeg kjenner meg igjen. 


Jeg har levd et liv med mange veier og fartshumper, svinger og bakker. Mange erfaringer sitter igjen men jeg bruker disse erfaringene til noe positivt. For min egen del. Og for andre.

Der har også vært utrolig mange gleder i livet mitt, heldigvis flere gleder enn sorger. Det å bli mor var selvsagt den største gleden. For meg var det en gave større enn noe annet. Jeg har vært streng hønemor. 


Jeg har vært bekymret, jeg har vært sterk og stolt for dem, men det var fordi jeg vet at livet brått slår til uventet og brutalt og vips så er det borte det du aldri trodde du skulle miste. 

Og av livet, lærer jeg stadig. Gang på gang erfarer jeg opplevelser som enten blir en berikelse eller en dyrekjøpt lærdom. Der har vært rolige stunder i livet og ro er noe av det jeg setter mest pris på. I dag har jeg det veldig godt som nyskilt. 


Jeg har lært ufattelig mye. Blant annet at ord, de betyr forsvinnende lite..de betyr faktisk ingenting..De er bare ord..Det er handling som definerer et menneske..Ikke si det til meg, vis meg det! Fysisk..

Jeg kommer nok ikke til å tro på ord så lett i fremtiden..Den som kommer nær meg, må gjøre seg det fortjent i handlinger.. En handlingens mann, kan gjerne få følge meg videre og jeg tror nok jeg finner en som fortjener meg og som jeg fortjener tilbake..

Men alt i alt, så er jeg takknemlig for min evne til å reise meg, min evne til å klare meg selv, være selvstendig, min evne til å tenke positivt, snu det negative til noe jeg kan dra fordeler av. 


Jeg har også hatt utrolig mange som har støttet meg når jeg har snublet og vaklet, mange har vært der for meg. Det har gitt meg stor drivkraft og pågangsmot. 

Jeg har funnet styrke i så mye. Min egen optimisme. Min positivitet. Min livsglede. Og jeg kjenner krigeren i meg som har bygd seg opp og funnet sin plass i frontlinjen, klar med sverd og brynje! Jeg har kjent muskler i meg, bli større, og jeg kjenner meg nesten uovervinnelig av og til. 


Jeg er en løvinne! Jeg er en kriger. Og jeg reiser meg gang på gang! Jeg kommer aldri igjen til å forandre meg for andres skyld. Jeg skal være meg selv. Og blomstre som den jeg er, rope ut når jeg ser urettferdighet, forsvare de som trenger det, og sloss for de jeg er glad i. Inkludert meg selv.






fredag 24. juni 2016

Bee Gees - Someone Belonging To Someone





Da er jeg tilbake etter 3 måneders stillhet. Livet snudde brått igjen for meg, og jeg har vært gjennom en prosess nå, da jeg plutselig ble singel, etter 10 års ekteskap. Bruddet kom veldig uventet, så jeg har hatt behov for å hente meg inn igjen og finne meg selv og min styrke, og lære meg å puste på nytt. Det har vært tøft men jeg har innsett mye, både hva jeg trodde jeg hadde og hva jeg egentlig aldri hadde..


Nå er jeg der at jeg kjenner kribling i magen og er yr og glad over livets finurlige veier som blir lagt forran meg. Jeg har det veldig bra og trives i min nye situasjon. Jeg har fått leid rimelig hus og kan endelig senke skuldrene. Mine erfaringer har kostet, men de er dyrbare og gode å ha. Jeg kommer til å løfte litt på lokket og ta dere med inn i mitt innerste for å vise dere mine tanker og følelser i det jeg har vært igjennom. Håpet er stadig å hjelpe andre. Dersom bare 1 menneske finner styrke i mine ord, eller føler seg mindre ensom, så er jeg glad for det. Da har jeg oppnådd mitt mål. Så, vi sees i et skriv her, om ikke så brått!

torsdag 31. mars 2016

Fra Hildre/Gamlemshaugen mot Vigra/Molnes til venstre, Lepsøya til høgre i bildet.
Vi mennesker er noen kopimaskiner av og til..Ganske ofte egentlig. Vi har så lett for å følge andre sine holdninger og meninger når vi er i flokk. Vi påvirkes av andre. Så hvis du menger deg med usunne mennesker, mennesker som er negative og opptatt av å sverte andre, og ondskapsfulle, så må du ikke forvente at du skal få et godt og positivt liv..Livet ditt blir nemlig formet av de energier de rundt deg påfører deg hele tiden. Bare prøve å legge merke til det. Du er egentlig ingen dårlig person, men du kan ta deg selv i å være mer ufin mot andre, fordi det er normalen i gjengen din. Du blir påvirket. Så hva kan du gjøre? Kom deg bort fra negative mennesker, hold avstand. Om du så må holde deg for deg selv. Og nyt naturen. Den er ren for både ondskap og negativitet. Uskyldig, god, vakker og upåvirkelig ...

Gå ut og skap minner ilag med naturen. Skap vakre bilder. Det er mitt råd.

~eva kristin~


onsdag 30. mars 2016

Har du lagt merke til .......




Har du lagt merke til.....
At de som finner stor glede i å såre andre, er de som er mest sårbare og ulykkelige selv? At de som kritiserer så voldsomt alle andre, er de som tåler aller minst kritikk? At de som lettest angriper er de som føler seg mest forsvarsløs?  At de som snakker høyest, er de som har minst å si? At de som er gjerrigst, er de som tar lettest imot? At de som stadig vekk føler intenst behov for å avslører andres feil, er de som sjelden bekjenner sine egne feil?

Har du lagt merke til …..
At enkelte mennesker alltid vil forsøke å ta kontroll over hva du skal føle og tenke? Har du lagt merke til at noen mennesker er dyktige på å påføre andre negative følelser? Har du kjent på dette at andre påfører deg negativitet og vonde følelser som du ikke ba om, kanskje fordi de sa noe negativt om deg eller dine, eller fordi noe negativt hendte deg pga noen andres gjerning? 

Har du lagt merke til.. 
At de negative følelsene kommer fordi du selv velger å føle dem? De kommer fra deg, du har selv skapt dem..Og bare du kan trylle dem bort. Bare du kan velge å ikke la negative hendelser styre gleden i hverdagen din.. Kjernen i temaet her er at andres væremåte, handlinger eller meninger vedkommer deg ikke. Andres meninger om deg betyr heller ingenting..Det er bare opp til deg å lære å tenke nytt. La negative tanker fare. Ignorere andres lidelser eller væremåter. Det er ikke ditt lodd i livet å gjøre andre glade eller heale andre før deg selv. Du må være din egen venn, din egen styrke før du kan være andres styrke. Gå inn i tankene dine og skap din egen positivitet. Det er i tankene dine at du skaper. Det er der, i dine tanker og dine følelser at du finner svarene og hjelpemidlene.

Har du forresten lagt merke til..
At noen setter pris på deg? At du er elsket? At du er spesiell? At du kan og vet veldig mye? At du er unik og at du er akkurat den du skal være? Bare du er du. Et mesterverk med en ubeskrivelig stor verdi..for deg selv og for noen andre der ute..Husk det! Minn deg alltid på det!

Ord for natten!

~Eva Kristin~

søndag 27. mars 2016

Modningstid




Alderen modner.. Som den årgangskvinnen jeg er, lærer jeg livets krumspring hver dag. Overgangsalderen har inntatt stuen! Jeg eldes, som alle andre, og tar meg selv i å mimre tilbake og frem til nå, for å forsøke se hva jeg har lært. Antagelig ikke så mye som jeg skulle ha lært. Der vil vel alltid være rom for forbedring. Men hey, livet er ikke over enda, så jeg antar at jeg vil få noen flere lærdommer i trynet. 

Men av det jeg har lært til nå, så tror jeg at jeg vil dra frem toleranse. Jeg føler at jeg er blitt mer tolerant med årene. Selvfølgelig vil jeg gjerne bli enda mer tolerant men jeg er på god vei! Kanskje når jeg er 90 så er jeg akkurat slik jeg bør være og smock! så dør jeg! *ler*


Det som er bra med min tillærte toleranse, er at jeg takler annerledeshet bedre. Vel, bedre enn før. De som ikke tenker som meg, lever som meg, ER som meg, de får være seg selv uten mitt engasjement. Før var jeg mer bastant. Kanskje takler jeg det bedre fordi jeg selv er i en alder der jeg gjør som jeg vil, lever som jeg selv vil, våger det jeg vil og tror på det jeg vil? Eller er det årene fra arbeidslivet i yrker med mye "menneskekontakt", som ambulansepersonell, helsesekretær, som fostermor, der man gjerne møter mennesker i spesielle situasjoner? Kanskje takler jeg det fordi jeg er et menneske med et langt liv med mye erfaring, fra både de mørke sidene ved livet og døden i seg selv? Kanskje pga livserfaringer som innbefatter traumer og sorger, og tap av nære, av harde barndommer, dårlige erfaringer med alkohol og rus i nære relasjoner, selvmord i nær familie, drukning, psykopatiske forhold, familie i oppløsning, erfaring med reinspikka ondskap i folk, det å plutselig måtte innse at helse og kropp ikke helt samsvarer med bruken? Kanskje får man et annet syn på livet da? Kanskje tolererer man annerledeshet bedre da? Kanskje! Hva tror du? Jeg vet. 


I tillegg til at man fødes med en viss personlighet i grunnbasisen, som menneske, og videreformes utfra disse livets utfordringer jeg har hatt, så tror jeg alt dette tilsammen har gjort meg mer tolerant ettersom årene har gjort hendelser lettere å "forstå" eller lettere å bearbeide. Og de livs-erfaringer man samler opp, kan man bruke til å hjelpe andre mener jeg. Snu det til noe positivt, istendefor å svartmale alt og synes synd i seg selv. Det fører bare elende med seg og det er bare en selv som lider under det. Ingen andre plages av at du har det trasig. Så velg positivitet, vær positiv.. det tenker jeg er lurt..

Jeg har ingen solskinnshistorie, men hvem har vel det hele tiden? Der er noen som har fått for seg at livet til enhver tid skal være så jævlig festlig, og en dans på roser, alt skal være enkelt og konfliktfritt, alt skal gå på skinner..Slik er ikke livet! take it or leave it! Jeg syns det er utrolig viktig å forstå at livet kan være alt annet enn en dans på roser, for de har ofte skarpe torner. Og det må vi også lære våre barn! Slik at de er forberedt. Og lykke er heller ikke en naturlig permanent tilstand som kommer av seg selv. Lykke er som små glimt av alt det store, mener jeg. Det er noe vi må finne og skape selv..i de små ting i hverdagen. Og da må vi kanskje jenke oss ned noen hakk for å kunne se dem? Man må ikke ha lykke til enhver tid for å ha et godt liv.


Så å jakte på det perfekte kan lede til mye elendighet. Livet er nemlig like uforutsigbart som været her på sunnmøre. Og hvis vi ikke takler livets små krumspring, hvordan i huleste skal vi da klare å takle de store humpene på livets vei? Alt har med holdninger å gjøre mener jeg. Innstillingen vår til livet.. Forventningene til livet. Senk dem! Senk kravene!

MEN, så ser jeg at jeg i mange tilfeller er mindre tolerant enn før også, på noen områder. Å forvente og kreve å få et perfekt liv, å syte og klage over all motstand man møter, å snurpe seg til fordi alle ikke er enig med en, å dra ting oppi nasen for raskt, å blåse opp ting til det ugjenkjennelige for å få sympati, å klage på alle verdens slags små ting, slikt blir jeg makeløst provosert av! Nå mer enn før! Folk som bare er ute etter å svartmale andre, som kritiserer andre for å heve seg selv, som stempler andre med et stempel de selv har laget etter sin misunnelige nase, folk som nedverdiger og håner andre, som baksnakker andre! Slikt tåler jeg ikke lenger. Og jeg tåler svært dårlig urettferdighet eller ondskap. Jeg tåler heller ikke manipulerende mennesker, humørsyke mennesker, jeg-vet-best-mennesker, fordømmende mennesker, egoistiske mennesker, som elsker å misforstå til enhver tid. Slike som ikke gidder å forsikre seg om situasjonen før de dømmer. Jeg orker ikke slike lenger. Null tålmodighet. Jeg kutter linen til dem tvert. Ut av sinn og ut av mitt liv, slett og blokker. End of story.

Livet gjorde meg slik...


Men jeg har funnet mine motto og min drivkraft i mine modne år. Ønsker om å hjelpe andre ved å dele erfaringer er en av mine greier. Det kan være sorgarbeid, det kan være annen bearbeidelse. Mine erfaringer er større enn hos mange. Men mine erfaringer kan komme andre til gode. Det er mitt håp. Evnen til å ønske å hjelpe andre til tross for at man ofte famler i mørket selv, er god å ha. Jeg tenker ofte at det må være en grunn til alt jeg har opplevd. Mine holdninger er skapt og formet etter det livet jeg har hatt og jeg er stolt av den jeg er blitt. Til tross for mine forbedringspotensiale. Hvem er vel perfekt? Ingen. Jeg trenger ikke suksess på rangstigen. Jeg trenger heller ikke så mange venner eller gods og gull. Jeg er fornøyd med en ring av blomster på fingeren, så lenge den er gitt i kjærlighet. Og jeg ser lykke i de små ting, i vakker natur, i fine bilder og vakre omgivelser i et hjem. Og jeg finner lykke i godheten i mennesker og ikke minst, godheten i de sjeldne EKTE venner jeg har. Kjærlighet, ærlighet, sannhet, og ekte venner er min drivkraft. Og slik eldes jeg.. 

tirsdag 15. mars 2016

Smådjevelen på hodet ditt !



Du er ditt eget speilbilde!

Hvem vil egentlig se seg selv skikkelig i speilet? Det er ikke alltid lett..For der ser du at tiden faktisk går, og du endres med den. Og enda verre, aldres med den. Rynkene kommer, mindre selvtillit ettersom bilringene kommer, du ser dine egne feil og du ser også i dine egne øyne alle de tabbene du har gjort, og alle de prøvelser du har vært gjennom. 

Men der er mye selvhjelp i det å se innover seg selv. For med bruk av speil kan du reflektere over følelser og tanker du får når du ser deg selv i speilet. Hva sier hjertet og hva sier den kritiske negative smådjevelen som sitter på hodet ditt og lager faen. Hvordan bli kvitt den smådjevelen en gang for alle? Jeg tror at alle de negative tankene våre om oss selv, er tillærte. Og for å få bukt med dem så tror jeg det er viktig å snakke med seg selv faktisk. Repetere for seg selv at en er verdifull. 

Da bygger du på med bedre og sterkere grunnmurer oppå disse ødelagte negative selvkritiske følelsene. De forsvinner litt om litt, av tyngden av de positive sterke byggeklossene. Tenker jeg. 

 Men å tenke positive tanker er ikke alltid nok. Du må gjerne si dem høyt også :) Jeg har stor tro på at man kan klare å snu alle disse negative tankene man har om seg selv på det viset. Og en fin liste kan se slik ut: 

-Jeg er herlig uperfekt og godtar meg selv akkurat som jeg er!

-Jeg har mange positive sider som jeg elsker!


-Jeg har mange negative sider som jeg er kjempedyktig til å bearbeide!


-Jeg er veldig følsom og det er en super egenskap!


-Jeg er veldig flink til det jeg gjør, og klarer det jeg vil klare!


-Jeg er en skapende kreativ kvinne og et hjertegodt medmenneske!


-Jeg har en kropp som bare er min og den er helt kjempefin!


-Jeg har rynker som passer helt perfekt til mitt ansikt!


-Jeg er den jeg er! En super kvinne!




Prøv dette og jeg garanterer deg at du vil føle deg bedre etterhvert! 

Vi må huske på det, at der er mange barn som i tidlig alder har blitt oversett eller kritisert mye og det er derfra vi har bygget inn i oss disse negative båndene. Vi har lært at vi ikke er særlig betydningsfulle. 

Det kan være bare så små ting som at du kommer for å vise en tegning, og vedkommende overser deg fordi man er opptatt med å lese avisen. Når dette skjer gang på gang får man en erfaring av at man ikke er særlig betydningsfull.

Det kan være at man er kjempehappy og er glad for noe men blir bedt om å være stille. Noe som bekrefter at man ikke skal vise følelser, at det er galt. 

Det kan være man gråter fordi man har slått seg og får beskjed om å slutte å gråte og så får man en kjeks som belønning. Og slik skaper man jo trøstespisere. 

Man lærer altså ikke å bearbeide følelser som barn og da er det ikke rart man sliter litt med følelser som voksen. 

Og i tillegg så tror jeg at man ofte gjør seg ydmyk og stakkarslig i settinger, eller gjør seg litt som en klovn, når man har et bilde av seg selv som mindre vellykket. For slik får de bekreftelsene som man selv har på seg, at man er en teit person, at man er et dårlig menneske, at man er mislykket eller bare sånn passe god. Man skaper situasjoner som gir de bekreftelsene man tror om seg selv. 

Folk legger rett og slett ikke merke til deg eller tar deg ikke i respekt, fordi du selv ikke gjør det! Husk at det helt ok å være sånn passe god! For det er slik vi er alle. Akkurat passe god nok, og akkurat passe stor nok for oss selv!



~Eva Kristin~

mandag 14. mars 2016

Impulsiv poesi om kjærlighet



Å elske og bli elsket..det er lindring..
det smører livets mange arr
med varmende krem...
slik at arrene blir myke..
og sjeldnere lar seg rippe opp
eller bli såre.. kjærlighet er lindring..

Og trygghet..
kjærlighet er trygghet..
det kler deg med en stor varmedress..
som tåler både regn og storm..
en varmedress med plass til 2..

Kjærlighet er styrke...
man blir sterk av å bli elsket..
man har noen å gå stegene ilag med..
noen å skyve lasset ilag med..
noen som kan strekke ut en hånd og puffe deg opp den siste bakketoppen..
kjærlighet er så absolutt styrkende..

Kjærlighet er vakkert..
det avler det vakre..
både utenpå og inni..
for det du gir, får du igjen..

~ Eva Kristin~

Lykkeformel



Jeg vet ikke om jeg har skrevet inn denne formelen her på bloggen før, jeg har lagt den på min facebook ihvertfall. Men ihvertfall, denne bruker jeg ofte. Jeg leser den ofte som en slags terapi for meg selv. Det er alltid viktig å minne seg selv på livet og hvordan takle dets utfordringer best mulig. Både som medmenneske og som den du vil være selv. Så her er den. Noter den, kopier den og la den være synlig for deg daglig. Det funker!

L Y K K E F O R M E L 

1. Vær glad i noen (noen som gjengjelder det!) Har du ingen, så vær glad i deg selv. Du kan ha mye moro med deg selv.. 

2. Bli begeistret og entusiastisk mye oftere! La begeistring være drivkraften som pusher deg framover i livet. Ta frem barnet i deg oftere og le av deg selv og dine feil og mangler!

3. Godta at livet ikke er perfekt! Aksepter at du ikke er perfekt, men se at du er herlig uperfekt! Aksepter at du ikke alltid strekker til og at det er HELT ok! Vær glad i deg selv for den du er.

4. Ha gode venner, i det minste ha noen veldig få du trives i lag med og stoler på. Kutt ut de som utnytter deg og er falske! Forresten, kutt ut de som er falske mot andre også..du står nok for tur på deres liste...

5. Sørg for en god dose sex! Viktig! Viktig! Er du alene..ja, så er jo ikke det noen hindring?

6. Vær litt aktiv! Ikke nødvendigvis utsette deg for alskens fjellturer og treningsstudioer, men også mentalt aktiv. Det ligger i ordet..

7. Vær et godt menneske!! Ikke gå inn for å være ufin mot andre, ikke tråkk på andre for å heve deg sjøl! Finn deg heller ikke i å bli behandlet som dritt! Si fra! Og gå derifra!

8. Lev med god samvittighet!  Så lenge du har gjort ditt beste så er det mer enn godt nok. Husk at dårlig samvittighet gir deg mindre livskvalitet...

9. Utfordre deg selv, men på et nivå du mestrer! Slik kan du nyte gleden av det å mestre. Og den gleden vokser du på og dermed får du lyst til å mestre enda mer! God sirkel!  

10. Forsøk å se det positive i hendelser som tilstøter deg. Da kan du få mye morro! Se også det positive i tilbakemeldinger. Ikke heng deg opp i det du ikke liker! For det kan du ikke gjøre noe med alikevel...

Husk at vi har bare dette livet! Lev det! Og utnytt det for alt det er verd! For brått kan alt forandre seg..



~Eva Kristin~

torsdag 11. februar 2016

Crazy catladies..




Det er flaut å si det, men jeg er medlem i noe så TULLETE som et kattemiljø. Dyr har jeg jo alltid holdt på med. Aktiv med hund i flere tiår, innenfor både Norske redningshunder og annet. Jeg har hatt opptil 4 hester i sin tid og drevet litt rideskole med dem. Og katt har jeg hatt siden jeg kunne si ordet katt, og før det også. Det var jo alltid katt på gården. Ikke trodde jeg den gang at jeg skulle bli oppdretter på rasekatten Maine Coon, men det er jeg altså. På 8’ende året. Og ikke trodde jeg at jeg skulle oppleve så mye sprøtt heller i livet mitt. Men det har jeg også gjort. Uansett.. hele 90 % av mine bekjente, in real life eller på facebook, er jo langt ifra kattefolk. Så ja, litt flaut..på en måte..men helsa har gjort til at jeg måtte gi opp hund og da ble det katt på heltid.


For meg er det viktig å ha en hobby. Og det er også viktig for meg å ha kjæledyr. Jeg vurderte det lenge, men til slutt gikk jeg inn i rasekattemiljøet og det var jo kjekt. Men det jeg erfarte i dette kattemiljøet var ikke bare hyggelig slik jeg trodde, slik jeg er vant til at folk vanligvis er i det normale liv. For hos noen, er dette kattemiljøet selve livet, og noen har ikke annet liv enn dette. Noen har det som en hyggelig hobby som de brenner for, for rasen sin del slik som blant annet jeg, og noen har det som et inntektsgrunnlag med 20-30 katter eller mer..eller mindre..og noen ser på alle andre som konkurrenter de må få av banen.. Det er så forskjellig .. Og det går gjerne på helsa løs med ryktespredning og faenskap i kjent kjerring-stil dersom man har noe som er bra og slik er det i alle hobbymiljø.


Og det er trist.. det er trist å se at det som kunne vært en fin hobby, blir ødelagt av noen få. Det fører til at man sliter med å verve folk til å melde seg inn i klubber. Det fører til at mange vegrer seg for å drive med hobbyen sin. Nye medlemmer blir pepret med kommentarer fra bedrevitere på forumer, og sånne ødelegger for så altfor mange der de tror de har det eneste riktige svaret på alt.. Nye "medlemmer" blir skremt av dette og melder seg dermed ut av miljøet. Så takket være internettet kan man være ekstremt aktiv i sin iver i hobbyen sin..så til de grader at det ikke gagner hobbyen i det hele tatt.


Men det er leit at folk i hobby-miljøer maner til drama og bruker godtroende folk som brikker i et utspekulert spill! Ikke alle tar ting med en klype salt heller. Noen tar det de hører, med en overdose sukker! De svelger digre sukkerklumper og godter seg rått og til kraftig tannverk, over andres uheldige erfaringer. Og erfaringene står i kø i dette miljøet. Der kan nemlig en personlig sak mellom kunn 2 mennesker, oppstått pga vennskaps-brudd og typisk kvinne-drama, bli en sak som følger deg over sjø og land, hand i hand, år etter år! Og spredt til alle som vil lytte til det. Og du blir faen meg aldri kvitt det heller!


Jeg har selv erfart, at om du er aldri så seriøs, om du er et aldri så ålreit og ærlig, hjertegodt medmenneske, så vil der alltid være noen som av misunnelse eller humørsyke, forsøker å ødelegge ditt rykte. Og slike vinner gjerne fram. For dessverre er der mange som nærer seg på slikt. De lever og ånder for det. Det blir kaldt i helvette før den dagen kommer at de slutter å ånde for det. Folk som en gang ville kjøpe katt av deg, kan like fort snu seg til å bli høyesterettsdommer klar til å dømme deg nord og ned i ulønnet komite-arbeid! De går aldri videre i livet! De vanner og gjødsler og verner om et forbannet rykte som en sjelden blomst de kan vise frem hver gang noen gidder å lytte!


Det kan være underholdning til de grader kan jeg fortelle deg. Jeg har ledd meg skakk mange ganger, av folk som ikke ser hva de driver med. Men jeg har lært meg forskjellig med tiden. Jeg holder meg unna folk som maner til drama hele tiden, ved å oppføre seg frekt mot andre, lyve om andre eller slike som leter etter ting å misforstå og skylder på andre for å ikke klare å kommunisere. Slike gidder jeg ikke å menge meg med! Og jeg skiller ut de som faktisk lytter til rykter og slarv og dømmer for noe som ikke har et fnugg av sannhet i seg fremfor å lære folk å kjenne! 


Det er skuffende å erfare ting i livet, slik er det jo bare. Ingen kan forvente at alle skal like alle. Men jeg forventer egentlig at folk har ryggrad, eller i det minste jobber hardt for å prøve å få det. Det er skuffende når oppegående folk bøyer nakken og lusker seg unna når de ser at andre sverter og misforstår med vilje for å skape drama. Å være passiv mobber, er vel ikke noe å være stolt over. Likevel forsøker jeg å forstå at ikke alle orker å stikke fingrene i vepsebol. Jeg forsøker å forstå at ikke alle klarer å stille opp for andre. Og i visse miljø ser man slikt ekstra godt. 


Heldigvis, trenger ingen å menge seg med slike uviktige personer som ikke vedkommer en..folk en ikke kjenner og knapt har møtt..Det virkelige livet er altfor kort til det, det vet jeg alt om. Livet er vakkert og kostbart. Og kjæledyr topper hyggen for noen av oss, og det skal være koselig å drive med dyr. Men noen har ikke bedre ting å ta seg til i livet sitt, enn å gjøre det surt rundt seg, og det helt uten å se selv hvordan de ødelegger sitt eget navn og rykte med å være ufine mot andre. Underholdning..rett og slett..

Og jeg ler... 



~Eva Kristin~

mandag 8. februar 2016

BAK HUSETS FIRE VEGGER



Bak husets fire vegger holder de skjulte Ansikter til. Ansikter som ikke tåler dagens lys. Ansikter, som ute blant folk spiller sitt vante spill som den ydmyke, den omtenksomme, den snille hardt prøvede. Ansikter som man aldri kunne tenke seg hadde en annen side. Ansikter som sprer sine løgner om sine nærmeste med en slik overbevisning og list, at ingen noen gang kunne tvilt på det! 

Bak husets fire vegger holder Ansiktet til. Et Ansikt som skal forme menneskene rundt seg, som er den dominerende part, som manipulerer, er falsk utad og kald innad. Et Ansikt med et dobbeltliv. Et Ansikt i glimrende skuespill. Det er mange som har trodd at de vet noe om livet Bak husets fire vegger. Men de visste aldri. De bare antok..

Bak husets fire vegger holder ensomheten til. Et tomt liv til tross for ekteskapet. En ensomhet som griper en og holder en fast. Men frykten for å leve alene er større enn mangelen på et verdig kjærlighetsliv. Så man står det ut.

Bak huset fire vegger holder savnet til. Et savn etter litt ros eller et lite kjærtegn i hverdagen. En klem eller et smil. Og ikke bare krav og krasse ord. Et savn etter aksept og respekt. For den man er. Et savn etter å føle seg verdsatt. Etter mange år uten.

Bak husets fire vegger, bor et menneske. Bak vegger som han selv har vært med på å bygge og holdt oppe, liksom sine forfedre før han. Her bor mennesket sammen med Ansiktet. Og tosomheten er ensom slik tosomheten alltid blir uten gjensidig kjærlighet.

Men bak husets fire vegger holder også sannheten til. Og sannheten kommer for en dag. Det gjør den alltid. Karma is a bitch og hun biter hardt når hun dukker opp. Vær du sikker. En vakker dag vil Ansiktet møte seg selv i døren idet Fortiden banker på. 


~Eva Kristin~


lørdag 6. februar 2016

Ingen vet hva morgendagen bringer. . . I know all about it..




Elsk som om du ikke opplever morgendagen..


Vi vet ikke hva morgendagen bringer. Men vi vet at vi ikke lever evig. Vi er som ei røyksky som dukker opp for ei lita stund, men som garantert vil gå i oppløsning og forsvinne.. En eller annen gang..

Vi vet ikke hva morgendagen bringer. Livet og døden er det eneste sikre vi vet. Og så er det opp til oss å putte et godt leven imellom disse. Et innholdsrikt liv. Vi lever hver eneste dag. Inntil vi ikke gjør det lenger. Igjen og igjen, lever vi. Det er bare døden som kommer en gang. Og den er endelig. Point of no return. Punktum finale. 

Jeg vet at livet kan blåses ut ved et lite vindpust. Slik både mine brødre og min far forlot verdenen brått og brutalt. Et knips..så var de borte. Det endret meg voldsomt. Og som mor ble jeg overbeskyttende. Og streng. Men jeg lærte bedre å sette pris på hver dag jeg og mine våknet til en ny dag. Ikke alle får den muligheten og gleden. 

Jeg vet hvordan sorgen kan etse seg inn i sjelen. Sorgen over tap. Sorgen over mistet kjærlighet. Brutte løfter. Følelser. Flodbølgens herjinger. Man vil gjøre seg hard. Og ikke slippe noen inn. Men til hvilken nytte er det? Det er bare ensomhet som er resultatet. Jeg vet det, men jeg er ikke så flink til å lytte til mine egne råd..

Bekymringer for livet vil jeg alltid ha. Frykt for å miste noen jeg er glad i. Og jeg bærer på forferdelig mye frykt for mine sønner som er så nyskjerrige på livet og prøver ut alt, som de unge menn de er. Det er mange tunge netter med tanker, for en mor som vet så inderlig vel hvor skjørt livet er. Men slik er den, denne livets karusell. Å slippe taket har sin pris. Men vi kan ikke eie et annet menneske. Ikke engang våre egne barn. De er bare til låns. Og de må få prøve vingene sine så de kan styrke dem og få vingeslag som er kraftfulle nok til å bære dem over land og strand. Ut på eventyr.  


Mitt råd er LEV. ELSK. Våg å slippe kjærligheten inn. Våg å åpne deg for noen. Våg å ta sjansen på å miste den du elsker. Elsk som om du aldri vil se din kjære igjen! Men våg også å gi slipp...




WHO KNOWS WHAT TOMORROW MAY BRING

~*~*~*~*~

Who knows what tomorrow may bring? 
Magical rainbows have always been there. 
We don't know when they'll appear.
Our is a future of promises made.

We don't look back and there's no need to fear all the
Rain clouds and thunder, the dark and the gloom.
They're not a part of the scene.
We'll hold our heads far above stormy clouds
To see what tomorrow may bring

Starlight and moonbeams appear everywhere
Casting a magical spell.
Voices in harmony fly through the air
Filled with a song that we all know so well

Til that moment of silence when no one may speak.
Suddenly everyone sings.
Wondering, wandering, waiting to know..


To see what tomorrow brings.


~Dennis Sidney Martin~
.

torsdag 4. februar 2016

Jeg er som havet..

Fra Alnes, Godøy




I somme stunder forestiller jeg meg selv som et hav… noen ganger rolig og flat og bare avventende.. blikkstille.. Av og til føler jeg meg nesten litt fin, der jeg glitrer i solen og speiler meg selv … når ingen ser meg.. og ingen sammenligner meg.. Der ligger jeg stille og rolig.. det er nesten en sjeldenhet.. og hva venter jeg på?.. nei si det.. karma kanskje? Eller kjenner jeg det bygger opp til noe? noen bygger opp til noe? Er det bare stille før stormen? eller kanskje venter jeg bare på en liten bris som skal lede meg videre.. Videre mot nye spennende møter med livet og øyeblikkene..

Av og til er jeg truende mørk, med skummende voldsomme bølger i rasende stormfulle kast, i det jeg engasjerer meg i ting jeg føler er viktige.. eller når jeg føler for å forsvare noen.. eller meg selv.. opplever urettferdigheter mot andre.. eller meg selv.. Og jeg klarer ikke å stilne stormen og ignorere, slik man etter boken skal gjøre.. jeg er bare så enkel.. jeg lar følelser løpe av med meg.. jeg er en sterk motstander som ikke så lett lar seg tøyle når urett blir begått..jeg buldrer over de som utfordrer meg med løgner.. og glemmer å følge boken.. jeg glemmer å ignorere..

Av og til kommer jeg bare med småskvulpende godlåter, som seg hør og bør når livet går sin gang, jeg bare henger på og er ganske fornøyd med tilstanden der og da og har noenlunde livskvalitet i hverdagen.. jeg kan klukke litt her og klukke litt der.. uten de store temaene.. jeg bare er.. 

Alltid i bevegelse.. og jeg er ofte beveget, for jeg er et følsomt hav, men også et hav fullt av liv og mange opplevelser.. og alt jeg møter farger meg.. alt ettersom hvilke strømmer som forsøker å dra meg med.. sort hav.. blått hav..grønt hav.. det kan være milde strømmer, velkjente, trygge og til å stole på.. det kan være harde uregjerlige strømmer.. tunge strømmer.. som sliter og river i meg.. merker meg for alltid.. og så har du de farlige understrømmer, det er verstingene.. Det er de du ikke ser og merker før det er for sent.. de som suger til seg alt og vil dra meg til bunns av eget begjær for å heve seg selv.. eller som tar fra meg en del av hjertet..farlige understrømmer som overmanner meg et øyeblikk.. som krever all min styrke for å komme meg bort fra.. 

Jeg er et hav som helst vil følge milde strømmer.. jeg liker de best.. de som stryker meg lint på kinnet, eller går støttende ved min side.. de som ikke binder meg, begrenser meg, fordømmer meg, men som vil meg godt og tror på meg, lar meg være den jeg er, lar meg flyte fritt, snakke fritt og lar meg dra til nye horisonter med støtte og forståelse, som gleder seg på mine vegne i mine nye retninger, som lar meg se nye soloppganger slik jeg selv velger dem.. 

Av og til føler jeg meg som et hav. 
Men somme tider savner jeg de milde strømmene..

~Eva Kristin~


Sterke mennesker løfter andre ...



Jeg vil dele noen ord med deg, som jeg fant på nettet. Dette er ikke mine ord. Så jeg legger inn linken nederst. Men de er så vakre og kloke disse ordene. Og viktige. Alt som er viktig, vakkert og klokt må deles om og om igjen. Dette med å gjøre andre store, er en kunst. Men det er en lett kunst, noe alle klarer. Det gjelder bare å bli mer bevisst. Og bevissthet får vi gjennom å lese og lære. 

Her er ordene:

Er det frykten i oss som snakker når vi tror vi blir større ved å gjøre andre små? Er det menneskers storhet vi er redde for? Den som leter etter feil i andre, finner feil. Mennesket er feilbarlig. Den som leter etter goder, kan finne noe som kan utvide hjertet. Noe som kan styrke relasjonen, gjøre rommet lettere å puste i og dagene lettere å stige inn i.

Vi ser en liten flik av et menneskeliv. Ut fra det lille vi ser, begynner vi noen ganger å mene, plassere og kategorisere. Men et menneske er alltid noe mer. Enn det de sier.

Hva ønsker du å lyse opp i dem du møter? Hva ønsker du å forstørre eller se mer av? Fryden eller feilene? Om vi lyser opp andres evne til å overleve, kan vi bli overrasket over styrken de bærer. Om vi lar andres lys skinne, kan det falle lys inn i de mørke krokene våre.


Å gjøre andre store. Å være slik at andre føler seg vel. Hvor ble det av den kunsten? Et blikk kan reise et menneske opp, på samme måte som en blikk kan kjøre et menneske ned i kne. Hvorfor bruker vi ikke mer energi på å oppdage det beste i vår neste? Tenk på alle anledninger der munnen er lukket, rausheten er sendt på dør og forbeholdet kveler den storheten vi kunne vært med å forstørre i andre? Som ville gjort dem glade. Gitt dem styrke.


Tenk om vi mente mindre og brydde oss mer om hverandre? Klarte å bli hos den andre til frykten forsvant og støvet begynte å glitre. Til de orket å dele gledene innenfor sorgen og sorgene innenfor gleden. Det er hvert enkelt menneskemøte vi viser hvem vi er og hvem vi lar den andre få være sammen med oss.


Vi ser en liten flik av hva et menneske er og gjør. Og jeg undres over at vi ikke ved flere anledninger inviterer større deler av et menneskelivs høyde, dybde og bredde komme fram. Hvorfor blir vi blinde for andres storhet. Den som av og til gjør det umulige mulig. 

Vi snakker mye om å tåle andres smerte, vi må kanskje også begynne å tåle andres glede og til og med dele den. Er det frykten som snakker når vi tror vi blir store ved å gjøre andre små? Er det menneskets storhet vi er redde for? 

Den som leter etter feil hos andre, finner feil. For mennesker er feilbarlige. Det som leter etter noe godt, kan finne noe som utvider hjertet, gjør rommet lettere å puste i og dagen lettere å stige inn i. Det er vel få som med vitende og vilje vil gjøre andre små, vi er bare så redde for å forsvinne selv. 

Om vi lar andre få komme fram som den de ønsker å være, begynner de å dele. Men om vi ikke blir tatt i mot, slutter vi å dele. For det er sårbart å gi. Om du kommer meg i møte og etterspør noe av det jeg har funnet til nå i livet, deler jeg gjerne. Kanskje vi skulle slutte å ha så mange meninger om hverandre og heller søke mening sammen? Vi er ofte flere ting på samme tid. 

”Jeg gir deg ikke de mest smertefulle og nedverdigende sannhetene om livet mitt om du ikke samtidig ser hvor sterk og vakker jeg er.” 

Cathrin var rundt 20 år og hadde flere selvmordsforsøk bak seg, da hun gav meg denne setningen som har gravert seg inn i sjelen min. Vi er sårbare og sterke. Feilbarlige og fabelaktige. Glade og triste. Noen ganger fyller sorgen eller frykten nesten hele kroppen. Andre dager blir vi glade fordi vi nyter natur eller kunst. Eller et menneske henter fram noe fint i oss som vi ikke har oppdaget selv. Det ligner et under.


Det finnes et sted i oss der vi kan gjenkjenne og glede oss over storheten i hverandre. 

Vi møtes der...



~Eva Dønnestad~  Kommunikasjonsleder, RVTS Sør

Link:
Kunsten å gjøre andre store