tirsdag 19. januar 2016

Bruk magefølelsen...





Hvorfor har vi så lett for å tro på løgner? Jeg tenker spesielt på de du leser. De du får lagt fremfor deg i skriftlig form. De er jo bare bokstaver på et 'papir' men likevel er så mange av oss utrolig raske til å tro på det. Saken er at uten å ha personen forran seg så er det praktisk umulig å avsløre løgner, og man burde derfor heller ikke være så rask til å tro på det man leser. 

Når du har personen forran deg så har du en betydelig større sjanse for å avsløre løgner. MEN, ikke etter det du tror. Mimikker og kroppsspråk er ikke lenger det du kan avsløre best på, for i dag har folk blitt så utrolig mye dyktigere til å kontrollere kroppsspråket sitt. De vet hva folk ser etter for å avsløre en løgn, de vet at de ikke bør unngå øyenkontakt, derfor blir de ekstra påpasselig med å stirre deg intenst i øynene når de forteller en løgn. De vet også at de ikke bør blinke for mye med øynene, flakke med blikket, virke usikre, svette, snakke fort osv. De har lært seg teknikker som gjør de til perfekte løgnere. De smiler mye, fordi de vet at dette gir inntrykk av at de er en hyggelig person. De har ikke fått utdelt så mye samvittighet heller og derfor plager det dem ikke å lyve. Med det virker de mer troverdig. Og ikke minst, øvelse gjør mester. De har god trening i løgn. Årevis. Så det er utrolig vanskelig. 


Derfor må du følge magefølelsen din. Den er en av de få sikre ting som kan hjelpe deg til å avsløre en løgner. En annen ting du kan prøve, det er å be personen fortelle historien sin baklengs. For en løgner må faktisk jobbe knallhardt for å memorere alt som er sagt tidligere, og holde seg til sin faste planlagte historie. Og den er innøvd. Dersom de får beskjed om å fortelle den baklengs, så vil en som IKKE lyver, faktisk normalt endre på ting, og legge til detaljer, fordi vi er vant til å fortelle ting i den rekkefølgen det faktisk skjedde og når det blir snudd på så vil detaljene endres litt. Men en løgner har jo ikke opplevd det vedkommende prøver å lyve om. Derfor klarer de ikke legge til nye detaljer heller, de bare holder seg til den innøvde historien sin.


En annen ting er at en løgner ofte reagerer med sinne hvis du stiller direkte spørsmål til det du blir servert. En løgner vil helst gjøre temaet ubehagelig å nærme seg så derfor er sinne eller krasse svar, metoden. De kan foreksempel få deg til å føle samvittighet ved å spørre: Stoler du ikke på meg eller? Tror du meg ikke? De stiller deg til veggs. De hisser seg opp i forklaringen sin, fordi de har forberedt seg veldig og blir enormt engasjert. Så tenk litt over hvordan du kan avsløre en løgner. Det være seg partneren din, det være seg en venninne eller venn. Still deg selv spørsmålet: hvem vinner mest på å bli trodd av løgneren og 'offeret'


Har du aldri våget å stille spørsmål til den som serverer deg historier sier du? Vel du er nok ikke alene. Altfor mange, dessverre, svelger alt de får servert, og de ønsker å bevare husfreden/roen i vennskapet, ved å ikke konfrontere eller tenke sjøl! Men da er jo det greit da. Da vil du leve med usikkerheten. Du vil måtte leve med en liten tvil langt baki hodet ditt, som vil stikke deg når du minst venter det. Og ikke minst, den stakkaren som er uvitende skuespiller i løgnerens film, blir frarøvet så altfor mye. Det samme blir du, som blir farget av det du får servert, bare fordi du ikke våger å stille spørsmål, og dermed mister du så altfor mye bra opplevelser som du kunne fått. Med den som ligger på fatet.




Nøden lærer nøgen kvinne at spinne...

Livet er fantastisk. Alt det vakre i naturen, godhet i mennesker. Nye bekjentskaper som gir av seg selv og som stoler på deg og ser deg for den du er uten å tro på andre. Så mye kjærlighet vi kan la oss omfavne av. Gode ord og tanker. Reise til nye steder. Oppleve verdenen i en rosa sky....Slik kunne det vært for alltid. Men ville det gitt oss lærdom? Neppe...

De fleste vet også at livet har mer å by på. Du har kjent på det mange ganger, har du ikke..denne følelsen.. there is something in the air..I cannot see it but I know its there..Du bærer på erfaringer. Om livet. Om mennesker. Og det er byrder å bære. Men å beskytte seg mot omverdenen og det onde er umulig, for det onde hører også livet til.. 

Man kan skape sin egen verden, en rosa illusjon av det gode, men det vil ikke kunne vare. Å beskytte seg mot selve livet, klarer man ikke. Livet må leves. Du trekker pusten. Du lever. Og alt det du møter hører livet til. Å fjerne deler av livet, slik at bare det fine og vakre og gode blir igjen, det vil ikke være ekte. Livet er ikke som de fleste deler på Facebook. Alt det vakre. Bare det perfekte. Du lærer ikke av det.


For det er midt oppi den mørkeste avgrunn at du lærer å overleve. Det er der, i nøden, at du som naken, ribbet til beinet, i kulden og helt uten en ledetråd, likevel lærer å spinne. Hvis du vil høre livet til.. Jeg vil leve..og jeg lever!

~Eva Kristin~




søndag 17. januar 2016

LIFE IS A BOX OF CHOCOLATE...

Deler igjen et skriv jeg hadde på Facebook for noen år siden, da en ung kvinnesjel valgte å forlate verdene på eget initiativ. En tragisk hendelser i seg selv, men som også rammer så mange rundt. Jeg vet alt om selvmord. Life is a box of chocolates, you never know what you gonna get. Det er livet i et nøtteskal. Du vet aldri hva morgendagen bringer. Og ordene jeg delte den gang kommer her: 

Jeg tenker på ordtaket "Life is a box of chocolate. You never know what you're gonna get.." Når tragediene rammer blir ord så fattige..og hendelser bringer opp følelser ikke bare for de nærmeste men ofte for et helt samfunn. Følelser som tap, frykt, sinne, overraskelse, sjokk og vantro, hjelpesløshet, sjølbebreidelse..

Selv mener jeg at tiden ikke leger alle sår. Arrene vil alltid være der men de blekner litt om litt. Og så blusser de opp av og til for så å dempe seg igjen. Slik er livet og dette vet jeg alt om. Men det å kunne vise medmenneskelighet og omtanke i tunge tider er en kjærkommen egenskap. Vi bryr oss om andre. Ihvertfall gjør jeg det. 

Men det er litt dette med at man må huske å gi rosene mens man lever og ikke på ens grav. Det å verdsette livet og det man har blir så innlysende når man hører om tragedier. Man skjemmes over å sutre over sitt kjedelige liv og man blir mer bevisst på hvor heldig man er for alt det man har. Så gjelder det å beholde den tanken også i framtiden. Akkurat nå er det noen som trenger gode tanker og medmenneskelighet. Jeg sender dem i fleng ♥ ♥ ♥

~ Eva Kristin~



VERDENSMESTER I RÅDGIVNING?

Jeg er litt opptatt av at vi ikke må være så raske til å prøve å hjelpe andre, eller forsøke å gi andre råd som du selv syns er utrolig bra. Det er lett å se feil hos andre og ikke sine egne. Og det er lett å være verdensmester på andre sine problem. Sånn sett burde vi alle bytta problemer med andre, siden mange ser ut til å ha løsningen på dine utfordringer. Spesielt komisk blir det når folk som aldri selv har vært ute en vinterdag, eller som ikke kjenner din fortid eller din familiesituasjon, som ikke kjenner deg personlig osv, syns å vite så forbannet godt hva du burde gjøre eller hvordan du burde oppføre deg. 

Jeg er litt tilhenger av at dersom man føler for å gi andre råd, så bør en ha trått i skoa til vedkommende ganske lenge før man uttaler seg. I det minste, bør man ha vært ute 20 vinterstormer førut, og ha kjent livet på kroppen så det holder! Det er ikke nok å ha møtt en slektning av deg på butikken eller på byen, det er ikke nok til å si at vedkommende er slik en flott kar, eller slik ei ydmyk og hjertegod dame!  Og det er SLETT ikke nok å ha hilst på vedkommende et par ganger og chattet på facebook! Du kan dessverre ikke gjøre deg opp noe standpunkter på det grunnlaget. Og slett ikke dømme noen hverken ene eller andre veien. 

En annen ting, ta ikke vann over hodet. Spør ikke om ting du kanskje ikke vet å gi råd på. Grav ikke i ting du kanskje ikke skjønner omfanget av. «Kjenn deg selv før du prøver å hjelpe andre». Det viktig å føle seg trygg på seg selv og sine meninger først. Hvis du ikke kjenner deg selv og dine egne følelser, så vil du ikke kjenne dine egne sterke og svake sider. Og gjør du ikke det så er du heller ingen god rådgiver! For da blir du mindre selvsikker og du får ikke så gode beslutnings-grunnlag i en samtale. Forstår du? Enhver følelse gjør noe med oss. Vi lærer av alt vi føler og erfarer i livet. Og all slik lærdom gjør oss bedre rustet til å kunne gi råd til andre. Derfor mener jeg at så sant man ikke har gått over ild-seng, eller behersket et par orkaner i livet sitt, så bør man heller ikke hverken gi råd eller dømme andre!

~Eva Kristin~


ØYET SOM SER....

Ikke alt er som øyet ditt ser..

Jeg tenker at jeg ofte er litt for kjapp til å konkludere og feiltolke..som så mange av oss er. Internettet er blitt vår sosiale verden. En verden der vi titter rundt på hverandre i stillhet, meiner og trur ting om andre uten å ha sett mer enn en side. Vi analysere, konkludere, fortolker, trur og dømmer ut fra det øyet vårt ser. Vi glemmer å tenke på at det du ser er ikke alt. Tvert imot. Noen gjemmer seg bak masker og noen ikke. Ikke alle vil dele sine innerste tanka om alt. Ikke alle er så åpen at hele hjerna renner ut slik som jeg. Ikke alle er så sterke..eller svake? 

Alle har vi våre kamper å kjempe, små som store. Og ikke alle vil dele det vonde, alt det uperfekte, med en hel verden av ukjente folk. De vil kanskje bare skape en perfekt verden, den de kunne ønske de hadde? Eller de vil bare dele det ufarlige. Så de deler det mest perfekte de kan prestere. Mens vi andre dømmer..som det publikum vi er, på dette nettet. Der vi altfor ofte glemmer, at det vi ser, ikke er alt. Det er kanskje ikke i nærheten av alt. Som regel. For INGEN er bare det vi ser..Det gjelder å bruke øynene våre til å se det som er bortenfor. Innenfor. Rundt. Og bakom. Det er viktig å SE. Også det du ikke ser umiddelbart. 

Husk at «Vinden blæs synna, og vinden blæs norda, lyset og skuggen er syskjen på jorda.» Og ja, det blæs en vind åt oss alle..




VÅR GALE GALE VERDEN....


Jeg har delt mange ord på facebook. Ord som også får sin plass på bloggen min. I dag deler jeg dette.

Livet er lærerikt på alle måter..og mest lærer man av vranglære fra andre..Med det mener jeg at man blir bedre på å se at: slik vil jeg ikke ha det! Slik er det ikke for meg!

Hvis man er biseksuell, så er man forvirret.
Er man homofil, synder man.
Hvis du er tynn, går du på dop.
Hvis du er feit, så ser du gru-stygg ut.
Hvis du kler deg fint, så er du snobbete.
Hvis du kler deg vanlig, er du en slask.
Hvis du gråter, er du en dramaqueen.
Hvis du har sterke følelser, er du ustabil.
Hvis du deler av deg selv, prøver du å kjøpe deg venner.
Hvis du har guttevenner, så er du ei hore.
Hvis du forsvarer andre, er du bare ute etter å oppnå noe.
Hvis du sier meningen din, er du en bitch.
Hvis du ikke sier noe, er du en grå mus uten ryggrad.
Hvis du er hyggelig mot fremmede, så er du falsk.
Hvis du er høflig og snill med folk så blir det misforstått og brukt mot deg.
Hvis du gjør noen ei vennetjeneste, så blir det garantert glemt.
Hvis du poster for mye på facebook så har du ikke noe liv i virkeligheten.
Hvis du ikke poster noe på facebook, så er du en kikker.
Hvis du lever som du vil, blir du utstøtt og baksnakket.
Hvis du ler av de som håner deg, er du sylfrekk. 
Hvis du tar igjen når du blir tråkket på, er du sykelig aggressiv og beskyldt for å være paranoid.  



Uansett hva du gjør i livet så vil du bli stemplet, for noen mennesker kan ikke leve uten å dømme andre. Noen har så lav selvfølelse at de trenger å tråkke på andre for å bli høyere selv. Så det at du har fiender, er ikke noe å være flau over, det betyr bare at du våger å være deg selv og tør å stå opp for deg selv eller dine venner. VÅG!