torsdag 11. februar 2016

Crazy catladies..




Det er flaut å si det, men jeg er medlem i noe så TULLETE som et kattemiljø. Dyr har jeg jo alltid holdt på med. Aktiv med hund i flere tiår, innenfor både Norske redningshunder og annet. Jeg har hatt opptil 4 hester i sin tid og drevet litt rideskole med dem. Og katt har jeg hatt siden jeg kunne si ordet katt, og før det også. Det var jo alltid katt på gården. Ikke trodde jeg den gang at jeg skulle bli oppdretter på rasekatten Maine Coon, men det er jeg altså. På 8’ende året. Og ikke trodde jeg at jeg skulle oppleve så mye sprøtt heller i livet mitt. Men det har jeg også gjort. Uansett.. hele 90 % av mine bekjente, in real life eller på facebook, er jo langt ifra kattefolk. Så ja, litt flaut..på en måte..men helsa har gjort til at jeg måtte gi opp hund og da ble det katt på heltid.


For meg er det viktig å ha en hobby. Og det er også viktig for meg å ha kjæledyr. Jeg vurderte det lenge, men til slutt gikk jeg inn i rasekattemiljøet og det var jo kjekt. Men det jeg erfarte i dette kattemiljøet var ikke bare hyggelig slik jeg trodde, slik jeg er vant til at folk vanligvis er i det normale liv. For hos noen, er dette kattemiljøet selve livet, og noen har ikke annet liv enn dette. Noen har det som en hyggelig hobby som de brenner for, for rasen sin del slik som blant annet jeg, og noen har det som et inntektsgrunnlag med 20-30 katter eller mer..eller mindre..og noen ser på alle andre som konkurrenter de må få av banen.. Det er så forskjellig .. Og det går gjerne på helsa løs med ryktespredning og faenskap i kjent kjerring-stil dersom man har noe som er bra og slik er det i alle hobbymiljø.


Og det er trist.. det er trist å se at det som kunne vært en fin hobby, blir ødelagt av noen få. Det fører til at man sliter med å verve folk til å melde seg inn i klubber. Det fører til at mange vegrer seg for å drive med hobbyen sin. Nye medlemmer blir pepret med kommentarer fra bedrevitere på forumer, og sånne ødelegger for så altfor mange der de tror de har det eneste riktige svaret på alt.. Nye "medlemmer" blir skremt av dette og melder seg dermed ut av miljøet. Så takket være internettet kan man være ekstremt aktiv i sin iver i hobbyen sin..så til de grader at det ikke gagner hobbyen i det hele tatt.


Men det er leit at folk i hobby-miljøer maner til drama og bruker godtroende folk som brikker i et utspekulert spill! Ikke alle tar ting med en klype salt heller. Noen tar det de hører, med en overdose sukker! De svelger digre sukkerklumper og godter seg rått og til kraftig tannverk, over andres uheldige erfaringer. Og erfaringene står i kø i dette miljøet. Der kan nemlig en personlig sak mellom kunn 2 mennesker, oppstått pga vennskaps-brudd og typisk kvinne-drama, bli en sak som følger deg over sjø og land, hand i hand, år etter år! Og spredt til alle som vil lytte til det. Og du blir faen meg aldri kvitt det heller!


Jeg har selv erfart, at om du er aldri så seriøs, om du er et aldri så ålreit og ærlig, hjertegodt medmenneske, så vil der alltid være noen som av misunnelse eller humørsyke, forsøker å ødelegge ditt rykte. Og slike vinner gjerne fram. For dessverre er der mange som nærer seg på slikt. De lever og ånder for det. Det blir kaldt i helvette før den dagen kommer at de slutter å ånde for det. Folk som en gang ville kjøpe katt av deg, kan like fort snu seg til å bli høyesterettsdommer klar til å dømme deg nord og ned i ulønnet komite-arbeid! De går aldri videre i livet! De vanner og gjødsler og verner om et forbannet rykte som en sjelden blomst de kan vise frem hver gang noen gidder å lytte!


Det kan være underholdning til de grader kan jeg fortelle deg. Jeg har ledd meg skakk mange ganger, av folk som ikke ser hva de driver med. Men jeg har lært meg forskjellig med tiden. Jeg holder meg unna folk som maner til drama hele tiden, ved å oppføre seg frekt mot andre, lyve om andre eller slike som leter etter ting å misforstå og skylder på andre for å ikke klare å kommunisere. Slike gidder jeg ikke å menge meg med! Og jeg skiller ut de som faktisk lytter til rykter og slarv og dømmer for noe som ikke har et fnugg av sannhet i seg fremfor å lære folk å kjenne! 


Det er skuffende å erfare ting i livet, slik er det jo bare. Ingen kan forvente at alle skal like alle. Men jeg forventer egentlig at folk har ryggrad, eller i det minste jobber hardt for å prøve å få det. Det er skuffende når oppegående folk bøyer nakken og lusker seg unna når de ser at andre sverter og misforstår med vilje for å skape drama. Å være passiv mobber, er vel ikke noe å være stolt over. Likevel forsøker jeg å forstå at ikke alle orker å stikke fingrene i vepsebol. Jeg forsøker å forstå at ikke alle klarer å stille opp for andre. Og i visse miljø ser man slikt ekstra godt. 


Heldigvis, trenger ingen å menge seg med slike uviktige personer som ikke vedkommer en..folk en ikke kjenner og knapt har møtt..Det virkelige livet er altfor kort til det, det vet jeg alt om. Livet er vakkert og kostbart. Og kjæledyr topper hyggen for noen av oss, og det skal være koselig å drive med dyr. Men noen har ikke bedre ting å ta seg til i livet sitt, enn å gjøre det surt rundt seg, og det helt uten å se selv hvordan de ødelegger sitt eget navn og rykte med å være ufine mot andre. Underholdning..rett og slett..

Og jeg ler... 



~Eva Kristin~

mandag 8. februar 2016

BAK HUSETS FIRE VEGGER



Bak husets fire vegger holder de skjulte Ansikter til. Ansikter som ikke tåler dagens lys. Ansikter, som ute blant folk spiller sitt vante spill som den ydmyke, den omtenksomme, den snille hardt prøvede. Ansikter som man aldri kunne tenke seg hadde en annen side. Ansikter som sprer sine løgner om sine nærmeste med en slik overbevisning og list, at ingen noen gang kunne tvilt på det! 

Bak husets fire vegger holder Ansiktet til. Et Ansikt som skal forme menneskene rundt seg, som er den dominerende part, som manipulerer, er falsk utad og kald innad. Et Ansikt med et dobbeltliv. Et Ansikt i glimrende skuespill. Det er mange som har trodd at de vet noe om livet Bak husets fire vegger. Men de visste aldri. De bare antok..

Bak husets fire vegger holder ensomheten til. Et tomt liv til tross for ekteskapet. En ensomhet som griper en og holder en fast. Men frykten for å leve alene er større enn mangelen på et verdig kjærlighetsliv. Så man står det ut.

Bak huset fire vegger holder savnet til. Et savn etter litt ros eller et lite kjærtegn i hverdagen. En klem eller et smil. Og ikke bare krav og krasse ord. Et savn etter aksept og respekt. For den man er. Et savn etter å føle seg verdsatt. Etter mange år uten.

Bak husets fire vegger, bor et menneske. Bak vegger som han selv har vært med på å bygge og holdt oppe, liksom sine forfedre før han. Her bor mennesket sammen med Ansiktet. Og tosomheten er ensom slik tosomheten alltid blir uten gjensidig kjærlighet.

Men bak husets fire vegger holder også sannheten til. Og sannheten kommer for en dag. Det gjør den alltid. Karma is a bitch og hun biter hardt når hun dukker opp. Vær du sikker. En vakker dag vil Ansiktet møte seg selv i døren idet Fortiden banker på. 


~Eva Kristin~


lørdag 6. februar 2016

Ingen vet hva morgendagen bringer. . . I know all about it..




Elsk som om du ikke opplever morgendagen..


Vi vet ikke hva morgendagen bringer. Men vi vet at vi ikke lever evig. Vi er som ei røyksky som dukker opp for ei lita stund, men som garantert vil gå i oppløsning og forsvinne.. En eller annen gang..

Vi vet ikke hva morgendagen bringer. Livet og døden er det eneste sikre vi vet. Og så er det opp til oss å putte et godt leven imellom disse. Et innholdsrikt liv. Vi lever hver eneste dag. Inntil vi ikke gjør det lenger. Igjen og igjen, lever vi. Det er bare døden som kommer en gang. Og den er endelig. Point of no return. Punktum finale. 

Jeg vet at livet kan blåses ut ved et lite vindpust. Slik både mine brødre og min far forlot verdenen brått og brutalt. Et knips..så var de borte. Det endret meg voldsomt. Og som mor ble jeg overbeskyttende. Og streng. Men jeg lærte bedre å sette pris på hver dag jeg og mine våknet til en ny dag. Ikke alle får den muligheten og gleden. 

Jeg vet hvordan sorgen kan etse seg inn i sjelen. Sorgen over tap. Sorgen over mistet kjærlighet. Brutte løfter. Følelser. Flodbølgens herjinger. Man vil gjøre seg hard. Og ikke slippe noen inn. Men til hvilken nytte er det? Det er bare ensomhet som er resultatet. Jeg vet det, men jeg er ikke så flink til å lytte til mine egne råd..

Bekymringer for livet vil jeg alltid ha. Frykt for å miste noen jeg er glad i. Og jeg bærer på forferdelig mye frykt for mine sønner som er så nyskjerrige på livet og prøver ut alt, som de unge menn de er. Det er mange tunge netter med tanker, for en mor som vet så inderlig vel hvor skjørt livet er. Men slik er den, denne livets karusell. Å slippe taket har sin pris. Men vi kan ikke eie et annet menneske. Ikke engang våre egne barn. De er bare til låns. Og de må få prøve vingene sine så de kan styrke dem og få vingeslag som er kraftfulle nok til å bære dem over land og strand. Ut på eventyr.  


Mitt råd er LEV. ELSK. Våg å slippe kjærligheten inn. Våg å åpne deg for noen. Våg å ta sjansen på å miste den du elsker. Elsk som om du aldri vil se din kjære igjen! Men våg også å gi slipp...




WHO KNOWS WHAT TOMORROW MAY BRING

~*~*~*~*~

Who knows what tomorrow may bring? 
Magical rainbows have always been there. 
We don't know when they'll appear.
Our is a future of promises made.

We don't look back and there's no need to fear all the
Rain clouds and thunder, the dark and the gloom.
They're not a part of the scene.
We'll hold our heads far above stormy clouds
To see what tomorrow may bring

Starlight and moonbeams appear everywhere
Casting a magical spell.
Voices in harmony fly through the air
Filled with a song that we all know so well

Til that moment of silence when no one may speak.
Suddenly everyone sings.
Wondering, wandering, waiting to know..


To see what tomorrow brings.


~Dennis Sidney Martin~
.

torsdag 4. februar 2016

Jeg er som havet..

Fra Alnes, Godøy




I somme stunder forestiller jeg meg selv som et hav… noen ganger rolig og flat og bare avventende.. blikkstille.. Av og til føler jeg meg nesten litt fin, der jeg glitrer i solen og speiler meg selv … når ingen ser meg.. og ingen sammenligner meg.. Der ligger jeg stille og rolig.. det er nesten en sjeldenhet.. og hva venter jeg på?.. nei si det.. karma kanskje? Eller kjenner jeg det bygger opp til noe? noen bygger opp til noe? Er det bare stille før stormen? eller kanskje venter jeg bare på en liten bris som skal lede meg videre.. Videre mot nye spennende møter med livet og øyeblikkene..

Av og til er jeg truende mørk, med skummende voldsomme bølger i rasende stormfulle kast, i det jeg engasjerer meg i ting jeg føler er viktige.. eller når jeg føler for å forsvare noen.. eller meg selv.. opplever urettferdigheter mot andre.. eller meg selv.. Og jeg klarer ikke å stilne stormen og ignorere, slik man etter boken skal gjøre.. jeg er bare så enkel.. jeg lar følelser løpe av med meg.. jeg er en sterk motstander som ikke så lett lar seg tøyle når urett blir begått..jeg buldrer over de som utfordrer meg med løgner.. og glemmer å følge boken.. jeg glemmer å ignorere..

Av og til kommer jeg bare med småskvulpende godlåter, som seg hør og bør når livet går sin gang, jeg bare henger på og er ganske fornøyd med tilstanden der og da og har noenlunde livskvalitet i hverdagen.. jeg kan klukke litt her og klukke litt der.. uten de store temaene.. jeg bare er.. 

Alltid i bevegelse.. og jeg er ofte beveget, for jeg er et følsomt hav, men også et hav fullt av liv og mange opplevelser.. og alt jeg møter farger meg.. alt ettersom hvilke strømmer som forsøker å dra meg med.. sort hav.. blått hav..grønt hav.. det kan være milde strømmer, velkjente, trygge og til å stole på.. det kan være harde uregjerlige strømmer.. tunge strømmer.. som sliter og river i meg.. merker meg for alltid.. og så har du de farlige understrømmer, det er verstingene.. Det er de du ikke ser og merker før det er for sent.. de som suger til seg alt og vil dra meg til bunns av eget begjær for å heve seg selv.. eller som tar fra meg en del av hjertet..farlige understrømmer som overmanner meg et øyeblikk.. som krever all min styrke for å komme meg bort fra.. 

Jeg er et hav som helst vil følge milde strømmer.. jeg liker de best.. de som stryker meg lint på kinnet, eller går støttende ved min side.. de som ikke binder meg, begrenser meg, fordømmer meg, men som vil meg godt og tror på meg, lar meg være den jeg er, lar meg flyte fritt, snakke fritt og lar meg dra til nye horisonter med støtte og forståelse, som gleder seg på mine vegne i mine nye retninger, som lar meg se nye soloppganger slik jeg selv velger dem.. 

Av og til føler jeg meg som et hav. 
Men somme tider savner jeg de milde strømmene..

~Eva Kristin~


Sterke mennesker løfter andre ...



Jeg vil dele noen ord med deg, som jeg fant på nettet. Dette er ikke mine ord. Så jeg legger inn linken nederst. Men de er så vakre og kloke disse ordene. Og viktige. Alt som er viktig, vakkert og klokt må deles om og om igjen. Dette med å gjøre andre store, er en kunst. Men det er en lett kunst, noe alle klarer. Det gjelder bare å bli mer bevisst. Og bevissthet får vi gjennom å lese og lære. 

Her er ordene:

Er det frykten i oss som snakker når vi tror vi blir større ved å gjøre andre små? Er det menneskers storhet vi er redde for? Den som leter etter feil i andre, finner feil. Mennesket er feilbarlig. Den som leter etter goder, kan finne noe som kan utvide hjertet. Noe som kan styrke relasjonen, gjøre rommet lettere å puste i og dagene lettere å stige inn i.

Vi ser en liten flik av et menneskeliv. Ut fra det lille vi ser, begynner vi noen ganger å mene, plassere og kategorisere. Men et menneske er alltid noe mer. Enn det de sier.

Hva ønsker du å lyse opp i dem du møter? Hva ønsker du å forstørre eller se mer av? Fryden eller feilene? Om vi lyser opp andres evne til å overleve, kan vi bli overrasket over styrken de bærer. Om vi lar andres lys skinne, kan det falle lys inn i de mørke krokene våre.


Å gjøre andre store. Å være slik at andre føler seg vel. Hvor ble det av den kunsten? Et blikk kan reise et menneske opp, på samme måte som en blikk kan kjøre et menneske ned i kne. Hvorfor bruker vi ikke mer energi på å oppdage det beste i vår neste? Tenk på alle anledninger der munnen er lukket, rausheten er sendt på dør og forbeholdet kveler den storheten vi kunne vært med å forstørre i andre? Som ville gjort dem glade. Gitt dem styrke.


Tenk om vi mente mindre og brydde oss mer om hverandre? Klarte å bli hos den andre til frykten forsvant og støvet begynte å glitre. Til de orket å dele gledene innenfor sorgen og sorgene innenfor gleden. Det er hvert enkelt menneskemøte vi viser hvem vi er og hvem vi lar den andre få være sammen med oss.


Vi ser en liten flik av hva et menneske er og gjør. Og jeg undres over at vi ikke ved flere anledninger inviterer større deler av et menneskelivs høyde, dybde og bredde komme fram. Hvorfor blir vi blinde for andres storhet. Den som av og til gjør det umulige mulig. 

Vi snakker mye om å tåle andres smerte, vi må kanskje også begynne å tåle andres glede og til og med dele den. Er det frykten som snakker når vi tror vi blir store ved å gjøre andre små? Er det menneskets storhet vi er redde for? 

Den som leter etter feil hos andre, finner feil. For mennesker er feilbarlige. Det som leter etter noe godt, kan finne noe som utvider hjertet, gjør rommet lettere å puste i og dagen lettere å stige inn i. Det er vel få som med vitende og vilje vil gjøre andre små, vi er bare så redde for å forsvinne selv. 

Om vi lar andre få komme fram som den de ønsker å være, begynner de å dele. Men om vi ikke blir tatt i mot, slutter vi å dele. For det er sårbart å gi. Om du kommer meg i møte og etterspør noe av det jeg har funnet til nå i livet, deler jeg gjerne. Kanskje vi skulle slutte å ha så mange meninger om hverandre og heller søke mening sammen? Vi er ofte flere ting på samme tid. 

”Jeg gir deg ikke de mest smertefulle og nedverdigende sannhetene om livet mitt om du ikke samtidig ser hvor sterk og vakker jeg er.” 

Cathrin var rundt 20 år og hadde flere selvmordsforsøk bak seg, da hun gav meg denne setningen som har gravert seg inn i sjelen min. Vi er sårbare og sterke. Feilbarlige og fabelaktige. Glade og triste. Noen ganger fyller sorgen eller frykten nesten hele kroppen. Andre dager blir vi glade fordi vi nyter natur eller kunst. Eller et menneske henter fram noe fint i oss som vi ikke har oppdaget selv. Det ligner et under.


Det finnes et sted i oss der vi kan gjenkjenne og glede oss over storheten i hverandre. 

Vi møtes der...



~Eva Dønnestad~  Kommunikasjonsleder, RVTS Sør

Link:
Kunsten å gjøre andre store

Gi deg selv tid..



TID

Det er en tid for alt, sies det.. Det er en tid for å leve og en tid for å dø. Noen av oss fikk mindre tid enn andre, de rakk aldri alt de skulle gjøre.. For brått stoppet klokken i dette livet og man dro over til det neste uten å helt fullføre. Derfor mener jeg at tiden bør fylles med verdier. Den bør utnyttes meningsfyllt. Det er viktig å huske på at hver dag kan være vår siste. For vi er faktisk dødelige. Rett som du går der, så ligger du der! Den bevisstheten bør være drivkraft nok til å leve meningsfyllt! 



Jeg forsøker å fylle livet mitt med de gode tingene, ikke nødvendigvis de fra øverste hylle..mye godt kommer fra middelmådige kår..Slik handler jeg utfra slik livet ble lagt til for meg. Vi har alltid noe å være takknemlig for. For meg er det viktig å ikke bruke tid på unødvendigheter, det har jeg ikke tid til. Og mennesker som utnytter, er falske, nedlatende og bedrevitere er UT for meg..De som snakker andre ned, som ikke respekterer deg, anerkjenner deg, er null verd for meg. De er bare et skall uten sjel..Og jeg trenger ikke skall..De som ikke lytter blir også ekskludert av meg..For de som ikke lytter, de ser deg heller ikke som det mennesket du er. De ser bare seg selv! Bruk tiden på det som gir deg noe, på det som er ekte og de menneskene som er ekte..Det er mitt råd, et råd jeg faktisk syns er veldig bra! 



Tid er alfa omega. Alt består av tid. Tid til deg selv, tid til familien, tid til å gjøre det du er flink til, tid til å gjøre det du er nødt til, tid til å drømme og kanskje til å realisere drømmene, tid til å reise, og tid til å lytte... Å lytte er viktig. Både det å lytte til seg selv, og å lytte til andre..Å lytte til seg selv og sin indre stemme er kanskje viktigst av alt..For hjertet lyver aldri..Det er i hjertet du finner svarene du trenger..Dersom du lytter godt nok..



Tid til takknemlighet..Det er viktig å finne..For det skaper balanse i deg..Du vil føle deg så mye bedre når du lærer å være takknemlig over de små ting..Man får bedre helse av det, sier de lærde..Derfor må vi øve på å være takknemlig..Skriv ned noen linjer hver kveld. Det er slett ikke vanskelig. Hvis du tenker deg om så er det utrolig mange små ting man kan lære seg å være takknemlig for. Det kan være lyden av fuglekvitter i hagen eller lyden av bølger fra havet..Kjenn på den takknemligheten. Og tenk på hvor forferdelig det ville være å bli frarøvet den lille gleden..



Jeg kjenner på takknemligheten over mye.. Det å kunne ha gode dager..Det å kunne bo så vakkert til, her ved havet som jeg elsker..Det er en av mine gleder..Gleden ved å kunne uttrykke meg fritt er en annen..Gleden ved å ha mot og vilje..Og styrke. Takknemlighet over min skaperglede..Takknemlighet over å ha akkurat nok midler til å overleve uten overflod, slik at jeg gleder meg desto større over det jeg kjøper. Takknemlighet over å kunne evne å være et godt medmenneske og ha et godt hjerte, tross all styggedom man møter gjennom livet..Takknemlighet over barna som er friske og flotte. Alle disse små ting i livet som faktisk er store og viktige og alle de store tingene som former oss..



Det er så utrolig viktig å gi seg selv litt mer tid.. Tid til å leve..Tid til å nyte. Tid til å dele..Tid til å dele av seg selv. 

Carpe diem. Memento Mori - Lev livet! Husk at du er dødelig! 



~ Eva Kristin ~


SORG



Jeg vil dele noen ord med deg. Dette er ord fra en gammel mann som har opplevd livet. Og døden. Gjennom å miste sine nære. Og dette er kloke ord om hvordan livet merker oss. Og at vi må være stolt av de arrene vi har. For de gjør oss til den vi er. Dette er kloke ord om sorg. Og hvordan bære sorgen med oss. For den styrken har vi alle. Hvis vi bare ser på sorg som en naturlig del av livet og oss selv. Les disse ordene og grunn over de. Vi har alle kjent på sorg en gang i livet. Og den vil komme igjen. Og igjen. Til du føler du drukner. Men du kan velge å se det slik denne gamle mannen gjør.  


I'm old. What that means is that I've survived (so far) and a lot of people I've known and loved did not. 

I've lost friends, best friends, acquaintances, co-workers, grandparents, mom, relatives, teachers, mentors, students, neighbors, and a host of other folks. I have no children, and I can't imagine the pain it must be to lose a child. But here's my two cents...

I wish I could say you get used to people dying. But I never did. I don't want to. It tears a hole through me whenever somebody I love dies, no matter the circumstances. But I don't want it to "not matter". I don't want it to be something that just passes. My scars are a testament to the love and the relationship that I had for and with that person. And if the scar is deep, so was the love. So be it. 

Scars are a testament to life. Scars are a testament that I can love deeply and live deeply and be cut, or even gouged, and that I can heal and continue to live and continue to love. And the scar tissue is stronger than the original flesh ever was. Scars are a testament to life. Scars are only ugly to people who can't see.

As for grief, you'll find it comes in waves. When the ship is first wrecked, you're drowning, with wreckage all around you. Everything floating around you reminds you of the beauty and the magnificence of the ship that was, and is no more. And all you can do is float. You find some piece of the wreckage and you hang on for a while. Maybe it's some physical thing. Maybe it's a happy memory or a photograph. Maybe it's a person who is also floating. For a while, all you can do is float. Stay alive.

In the beginning, the waves are 100 feet tall and crash over you without mercy. They come 10 seconds apart and don't even give you time to catch your breath. All you can do is hang on and float. After a while, maybe weeks, maybe months, you'll find the waves are still 100 feet tall, but they come further apart. When they come, they still crash all over you and wipe you out. But in between, you can breathe, you can function. You never know what's going to trigger the grief. It might be a song, a picture, a street intersection, the smell of a cup of coffee. It can be just about anything...and the wave comes crashing. But in between waves, there is life.

Somewhere down the line, and it's different for everybody, you find that the waves are only 80 feet tall. Or 50 feet tall. And while they still come, they come further apart. You can see them coming. An anniversary, a birthday, or Christmas, or landing at O'Hare. You can see it coming, for the most part, and prepare yourself. And when it washes over you, you know that somehow you will, again, come out the other side. Soaking wet, sputtering, still hanging on to some tiny piece of the wreckage, but you'll come out.

Take it from an old guy. The waves never stop coming, and somehow you don't really want them to. But you learn that you'll survive them. And other waves will come. And you'll survive them too. 

If you're lucky, you'll have lots of scars from lots of loves. And lots of shipwrecks.



SORG

Ein del over:
Som tårer

Ni deler under:
Som sakn
og sår lengt


Synleg og usynleg
er sorga
som isfjell
ved kald kyst


Det krev tid og varme
- lang tid
og hav av varme
før isfjell smeltar
og smyg seg inn
i havyta si rytme
og stig
og fell
og bryt mot stranda
som eit vagt minne


mot framtida




~Sverre Ottestad~ 


Ego og selvbilde i et nøtteskall..




Hva gjør at et menneske kan oppfatte et annet menneske helt totalt annerledes enn andre? La oss si at en mann møter to personer. Person A oppfatter mannen som overfladisk, sjølopptatt, egoistisk og bare opptatt av å fortelle hva andre gjør feil. Person B oppfatter mannen som veldig reflektert over seg selv og livet rundt, omtenksom, åpen og ærlig.  Hvordan er det mulig at ett og samme menneske blir oppfattet så forskjellig av to forskjellige mennesker? 

Jeg tror at vi sender ut signaler ubevisst alt ettersom hvilke sjølbilde vi har. Jeg tror at når vi står forran et annet menneske, så oppfatter begge to hverandres ego, hverandres personlighet der og da. Det kan være hverandres stengsler, eller hverandres evne til å fordømme. Og stenger du for den ekte deg, så vil du ubevisst prøve å stenge for egoet til den du har forran deg. Når person B møter denne mannen, så er B lyttende og signaliserer ut forståelse, kjærlighet og medmenneskelighet. Dette oppfatter mannen, noe som igjen fører til at han våger å være seg selv, sårbar, ekte, den han virkelig er. Og dermed har man to forskjellige oppfatninger av et og samme menneske. 

Vi kler oss med masker og bygger murer. Det er gammelt nytt. Vi former oss, alt ettersom hvilke mennesker vi senser at vi har forran oss, tror jeg. Vi kler oss etter "været" vi møter. Og det resulterer i nettopp dette at noen kan ha så totalt forskjellige oppfatninger av mennesker. 

Og hva er den sanne oppfatningen? Jo det er den som person B oppfatter. Den som får mannen til å våge å være ekte tilbake. Å våge å være seg selv. Så hva er mottoet? Vær ekte mot den du møter men ikke minst, vær ekte mot deg selv! Det er viktig.

Det er ofte slik tror jeg, at dersom du misforstår andre til stadighet så bør du ikke gå rundt og snakke negativt om det mennesket. Du bør gå i deg selv. Det er der svarene ligger. Det er din egen feil at du misforstår andre eller ikke ikke klarer å kommunisere med andre. Det er du selv som har valgt å misforstå. Du bør spørre deg selv hvorfor du ikke våger å slippe ned murene dine. Spør deg selv hvorfor du er sånn på vakt og hvorfor du oppfattes som en som må vri og vende på alt som sies. Du stenger for egoet ditt tror jeg. Du stenger for det å være ekte, det å være deg selv, den sårbare, den enkle, den vanlige, den som er som de fleste andre, herlig uperfekt.

For å få frem det beste i oss selv, så må vi våge å akseptere oss selv som vi er. Se og akseptere oss selv og egoet vårt. Og være fornøyd med det. Da slipper vi å signalisere til andre at vi er sånn på vakt. Husk at det er vondt å stadig være gjenstand for å bli analysert og diskutert i dine små grupper av mennesker. Det er vondt å stadig bli fordømt eller misforstått pga kanskje dine egne feil. Og det er leit når de med dårlig selvbilde hele tiden forsøker å fremstå som noe bedre enn andre og dermed fordømmer gode folk. Du trenger nemlig ikke strebe etter å være bedre. For du er bra nok akkurat som du er.


~Eva Kristin~



Dagens samfunn krever at jeg må være ganske smart.......Er du smart?



Man bør alltid gjøre et forsøk på å bli et bedre menneske i dag enn man var i går men hvis man skal klare det så må man være ganske smart.

Å eksistere og være bra nok blant andre, kan være en umulighet. Å forsøke å være bra nok for seg selv, er en vanskelig og utfordrende fulltidsjobb. Hvis man skal klare det, så må man være ganske smart.

Mange ser veldig godt hva andre gjør feil uten å kaste blikk på seg selv og sin uperfekthet. En bør konsentrere seg mest om sine egne feil og ikke andre sine, hvis man skal vokse mentalt og erfare her i livet, men skal man klare det så må man være ganske smart.

Om man har møtt ondskap, faenskap og løgner i sleipe folk eller psykopater, bør man ignorere dem og ikke bruke tid på å forsvare seg! Man bør gå videre i livet sitt, og samtidig stole på at der er mennesker der ute, med hodet på rett plass og som klarer å tenke selv. Men skal man klare dette, må man være ganske smart.

Å fortelle sannheten uansett om det sårer, kan være en utfordring. Men det er bedre det, enn å bruke tid og krefter på å lyve om andre, eller snakke andre ned slik enkelte uten eget liv, gjør. Man bør være ærlig og rettskaffen. Men for å klare dette, trenger man å være ganske smart. 

Å dømme andre er en svakhet. For det betyr at man har stengt for sinnet sitt så det ikke kan motta andre impulser og sannheter. For hva er sannheten. Hva er din sannhet og hva er andres sannhet? Med et lukket sinn kan du ikke se annet enn din egen nese og det du velger å tro. Et lukket sinn er som en lukket bok - kunn et stykke tre. Å dømme andre er ikke så veldig smart.

Så, når du hører sladder, må du huske på at der er alltid to sider av en sak. Den siden du får høre og den siden du ikke får høre. Når man hører sladder, bør man lytte til magefølelsen så man ikke ignorerer og stenger ute feil person for det kan få fatale konsekvenser. Det kan føre til at du åpner stuedøra di til djevelens assistent. Det kan føre til at du blir det neste offeret. Og for å klare å skille på dette, må man være ganske smart..

Det er viktig å være smart. Å være smart, er et positivt ladet ord i mitt hode. Men der er de som kaster det etter deg som et hån-ord..Der er de som hinter på andres smarthet i hånende vinklinger på foreksempel facebook..Sånne er ikke særlig smarte! Jeg tror på smarte mennesker.. Jeg håper og tror jeg er ganske smart.. Og jeg er stolt av det! Hva med deg. Er du smart?


~ Eva Kristin ~


tirsdag 2. februar 2016

Det vakre i døden



I dag vil jeg dele et vakkert skriv som ble postet på Poesi-ringen. Du finner siden på facebook også. Jeg linker til den nederst.

Diktet sier meg så mye om døden og følelser i forbindelse med den. Døden som så mange frykter og som det ikke skal snakkes om.. den er der. Like sikkert som dag blir til natt. Og den venter på oss alle som en. Døden er vakker på sin måte. Fredfylt. Og jeg tror at når man har opplevd døden på nært hold, som i mistet sine nære, så erfarer man livet på en annen måte. Man vet at døden ligger på vent og plutselig er det din tur. Man setter mer pris på livet med slik visdom, tror jeg. Man lever mer i glede. Nyter hver dag man våkner. Slik føler jeg det. 

Jeg har sett mye død i mitt liv. Jeg har selv sett døden i hvitøyet som en uvelkommen gjest. Og jeg har sett døden som en hjertlig velkomst hos andre. Jeg har som ambulansepersonell holdt mennesker i hånden mens de i visshet går inn i døden og jeg har sett mine egne brødre og min far i dødens favntak. Det er sorgfullt. Det er vondt. Men også vakkert i all sin ensomhet. Hva ligger bakom? Er der noe mer i det neste skoletrinnet? Jeg vet ikke. Men for meg har det vært fredfult å se døden i møte med andre. Døden har vært veldig naturlig for meg. Kanskje fordi jeg som barn fikk lære døden å kjenne med å se mine brødre på likhuset. Barn har et mer naturlig forhold til døden enn voksne. Og jeg er av den formening at man ikke skal verne barn mot dødens møte med våre nære. For meg, har det vært godt, denne vissheten om at de ikke lengre har vondt når de blåser livet ut og slipper døden inn. Jeg har ikke annen måte å forklare det på. 

Men, jeg håper det blir lenge til den kommer hit. For jeg vil skape flere minner først. Hvordan skulle det gått med verden hvis jeg ikke fikk stikke nesa mi oppi alt og si meningen min eller passe på at alle oppførte seg rettferdig? *ler* Nei jeg vil ikke ønske døden velkommen enda..En død fugl synger ei mere..Det er viktig å synge ut. Og leve livet ut. Jeg vil synge mer! Og jeg vil synge så vakkert jeg kan. Skal vi synge sammen?


Kilde:Russisk fotograf Maria Ionova-Gribina 



DØDEN BETYR IKKE SÅ MYE

Døden betyr ikke så mye.
Jeg har bare listet meg inn i et annet rom.
Jeg er jeg - dere er dere.
Og hva vi var for hverandre, vil vi fortsatt være.

Bruk mitt gamle kjente navn
og snakk til meg på samme måte som før.
Ikke bruk en annen betoning,
ikke bær noen anstrengt mine av
høytidelighet eller sorg.

Le som vi alltid lo, av alle de små skjemt
som vi moret oss over.
Lek, smil, tenk på meg, be for meg.
La mitt navn fortsatt være i daglig bruk
som det alltid var. Si det - uten noe påtatt vesen,
uten antydning av skygge over seg.

Livet betyr alt hva det alltid har betydd.
Det er det samme som det alltid var.
Det er en absolutt ubrutt fortsettelse.

Døden er bare som en ganske ren tilfeldighet:
Hvorfor skulle jeg være ute av tankene
fordi jeg er ute av syne?

Jeg bare venter på dere,
i en slags pause.
Et sted meget nær, bare rett rundt hjørnet.

Alt er bra..

- Henry Scott-Holland 1847-1918, prest.


https://www.facebook.com/poesiringen/?fref=ts

Foto:
http://ionovagribina.ru/

Livets eksamen har lurespørsmål..



Livet er en skole, hver dag, hver time. Vi lærer av våre feil, av andre sine feil, av dumsnillhet, av sinne, av kjærlighet, av impuls-handlinger ikke minst. Og vi blir aldri utlært. Heldigvis. Vi har stadige eksamener, men sjøl om vi gjør mange feil, så består mange alikevel..Fordi et visst antall feil er helt innenfor..Fordi det er greit å gjør feil så lenge en lærer av det. Og fordi livets eksamen inneholder mange lure-spørsmål som ikke alltid er lett å oppdage. Men det er takket være disse lurespørsmålene at vi lærer og vokser.

Men noen stryker på denne livets eksamen. Og det er fordi dei stadig kopierer andre. De lever livet slik andre sier de skal gjøre det, og ikke etter sin egen overbevisning. Og det lønner seg aldri. De glemmer at å kopiere andre slår feil ut på nettopp sin livs-eksamen fordi vi får utdelt personlige eksamensoppgaver. Ingen er like. De er tilpasset den unike deg. Den ekte deg.

Og slik er livet. Vi er alle forskjellige, og går forskjellige veier, og alle er riktige for den det gjelder. Og kunn den! Det gjelder bare å våge å leve ut den du er uten å tenke på andre. Bare slik består du. Du blir den du blir av livs-erfaringene dine og du vil garantert feile dersom du stadig vekk prøver å være noen du ikke er. Vær deg selv, med hevet hode, sier nå jeg.

"It's better to be hated for what you are then to be loved for what you are not!"