torsdag 4. februar 2016

Sterke mennesker løfter andre ...



Jeg vil dele noen ord med deg, som jeg fant på nettet. Dette er ikke mine ord. Så jeg legger inn linken nederst. Men de er så vakre og kloke disse ordene. Og viktige. Alt som er viktig, vakkert og klokt må deles om og om igjen. Dette med å gjøre andre store, er en kunst. Men det er en lett kunst, noe alle klarer. Det gjelder bare å bli mer bevisst. Og bevissthet får vi gjennom å lese og lære. 

Her er ordene:

Er det frykten i oss som snakker når vi tror vi blir større ved å gjøre andre små? Er det menneskers storhet vi er redde for? Den som leter etter feil i andre, finner feil. Mennesket er feilbarlig. Den som leter etter goder, kan finne noe som kan utvide hjertet. Noe som kan styrke relasjonen, gjøre rommet lettere å puste i og dagene lettere å stige inn i.

Vi ser en liten flik av et menneskeliv. Ut fra det lille vi ser, begynner vi noen ganger å mene, plassere og kategorisere. Men et menneske er alltid noe mer. Enn det de sier.

Hva ønsker du å lyse opp i dem du møter? Hva ønsker du å forstørre eller se mer av? Fryden eller feilene? Om vi lyser opp andres evne til å overleve, kan vi bli overrasket over styrken de bærer. Om vi lar andres lys skinne, kan det falle lys inn i de mørke krokene våre.


Å gjøre andre store. Å være slik at andre føler seg vel. Hvor ble det av den kunsten? Et blikk kan reise et menneske opp, på samme måte som en blikk kan kjøre et menneske ned i kne. Hvorfor bruker vi ikke mer energi på å oppdage det beste i vår neste? Tenk på alle anledninger der munnen er lukket, rausheten er sendt på dør og forbeholdet kveler den storheten vi kunne vært med å forstørre i andre? Som ville gjort dem glade. Gitt dem styrke.


Tenk om vi mente mindre og brydde oss mer om hverandre? Klarte å bli hos den andre til frykten forsvant og støvet begynte å glitre. Til de orket å dele gledene innenfor sorgen og sorgene innenfor gleden. Det er hvert enkelt menneskemøte vi viser hvem vi er og hvem vi lar den andre få være sammen med oss.


Vi ser en liten flik av hva et menneske er og gjør. Og jeg undres over at vi ikke ved flere anledninger inviterer større deler av et menneskelivs høyde, dybde og bredde komme fram. Hvorfor blir vi blinde for andres storhet. Den som av og til gjør det umulige mulig. 

Vi snakker mye om å tåle andres smerte, vi må kanskje også begynne å tåle andres glede og til og med dele den. Er det frykten som snakker når vi tror vi blir store ved å gjøre andre små? Er det menneskets storhet vi er redde for? 

Den som leter etter feil hos andre, finner feil. For mennesker er feilbarlige. Det som leter etter noe godt, kan finne noe som utvider hjertet, gjør rommet lettere å puste i og dagen lettere å stige inn i. Det er vel få som med vitende og vilje vil gjøre andre små, vi er bare så redde for å forsvinne selv. 

Om vi lar andre få komme fram som den de ønsker å være, begynner de å dele. Men om vi ikke blir tatt i mot, slutter vi å dele. For det er sårbart å gi. Om du kommer meg i møte og etterspør noe av det jeg har funnet til nå i livet, deler jeg gjerne. Kanskje vi skulle slutte å ha så mange meninger om hverandre og heller søke mening sammen? Vi er ofte flere ting på samme tid. 

”Jeg gir deg ikke de mest smertefulle og nedverdigende sannhetene om livet mitt om du ikke samtidig ser hvor sterk og vakker jeg er.” 

Cathrin var rundt 20 år og hadde flere selvmordsforsøk bak seg, da hun gav meg denne setningen som har gravert seg inn i sjelen min. Vi er sårbare og sterke. Feilbarlige og fabelaktige. Glade og triste. Noen ganger fyller sorgen eller frykten nesten hele kroppen. Andre dager blir vi glade fordi vi nyter natur eller kunst. Eller et menneske henter fram noe fint i oss som vi ikke har oppdaget selv. Det ligner et under.


Det finnes et sted i oss der vi kan gjenkjenne og glede oss over storheten i hverandre. 

Vi møtes der...



~Eva Dønnestad~  Kommunikasjonsleder, RVTS Sør

Link:
Kunsten å gjøre andre store

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar