søndag 27. mars 2016

Modningstid




Alderen modner.. Som den årgangskvinnen jeg er, lærer jeg livets krumspring hver dag. Overgangsalderen har inntatt stuen! Jeg eldes, som alle andre, og tar meg selv i å mimre tilbake og frem til nå, for å forsøke se hva jeg har lært. Antagelig ikke så mye som jeg skulle ha lært. Der vil vel alltid være rom for forbedring. Men hey, livet er ikke over enda, så jeg antar at jeg vil få noen flere lærdommer i trynet. 

Men av det jeg har lært til nå, så tror jeg at jeg vil dra frem toleranse. Jeg føler at jeg er blitt mer tolerant med årene. Selvfølgelig vil jeg gjerne bli enda mer tolerant men jeg er på god vei! Kanskje når jeg er 90 så er jeg akkurat slik jeg bør være og smock! så dør jeg! *ler*


Det som er bra med min tillærte toleranse, er at jeg takler annerledeshet bedre. Vel, bedre enn før. De som ikke tenker som meg, lever som meg, ER som meg, de får være seg selv uten mitt engasjement. Før var jeg mer bastant. Kanskje takler jeg det bedre fordi jeg selv er i en alder der jeg gjør som jeg vil, lever som jeg selv vil, våger det jeg vil og tror på det jeg vil? Eller er det årene fra arbeidslivet i yrker med mye "menneskekontakt", som ambulansepersonell, helsesekretær, som fostermor, der man gjerne møter mennesker i spesielle situasjoner? Kanskje takler jeg det fordi jeg er et menneske med et langt liv med mye erfaring, fra både de mørke sidene ved livet og døden i seg selv? Kanskje pga livserfaringer som innbefatter traumer og sorger, og tap av nære, av harde barndommer, dårlige erfaringer med alkohol og rus i nære relasjoner, selvmord i nær familie, drukning, psykopatiske forhold, familie i oppløsning, erfaring med reinspikka ondskap i folk, det å plutselig måtte innse at helse og kropp ikke helt samsvarer med bruken? Kanskje får man et annet syn på livet da? Kanskje tolererer man annerledeshet bedre da? Kanskje! Hva tror du? Jeg vet. 


I tillegg til at man fødes med en viss personlighet i grunnbasisen, som menneske, og videreformes utfra disse livets utfordringer jeg har hatt, så tror jeg alt dette tilsammen har gjort meg mer tolerant ettersom årene har gjort hendelser lettere å "forstå" eller lettere å bearbeide. Og de livs-erfaringer man samler opp, kan man bruke til å hjelpe andre mener jeg. Snu det til noe positivt, istendefor å svartmale alt og synes synd i seg selv. Det fører bare elende med seg og det er bare en selv som lider under det. Ingen andre plages av at du har det trasig. Så velg positivitet, vær positiv.. det tenker jeg er lurt..

Jeg har ingen solskinnshistorie, men hvem har vel det hele tiden? Der er noen som har fått for seg at livet til enhver tid skal være så jævlig festlig, og en dans på roser, alt skal være enkelt og konfliktfritt, alt skal gå på skinner..Slik er ikke livet! take it or leave it! Jeg syns det er utrolig viktig å forstå at livet kan være alt annet enn en dans på roser, for de har ofte skarpe torner. Og det må vi også lære våre barn! Slik at de er forberedt. Og lykke er heller ikke en naturlig permanent tilstand som kommer av seg selv. Lykke er som små glimt av alt det store, mener jeg. Det er noe vi må finne og skape selv..i de små ting i hverdagen. Og da må vi kanskje jenke oss ned noen hakk for å kunne se dem? Man må ikke ha lykke til enhver tid for å ha et godt liv.


Så å jakte på det perfekte kan lede til mye elendighet. Livet er nemlig like uforutsigbart som været her på sunnmøre. Og hvis vi ikke takler livets små krumspring, hvordan i huleste skal vi da klare å takle de store humpene på livets vei? Alt har med holdninger å gjøre mener jeg. Innstillingen vår til livet.. Forventningene til livet. Senk dem! Senk kravene!

MEN, så ser jeg at jeg i mange tilfeller er mindre tolerant enn før også, på noen områder. Å forvente og kreve å få et perfekt liv, å syte og klage over all motstand man møter, å snurpe seg til fordi alle ikke er enig med en, å dra ting oppi nasen for raskt, å blåse opp ting til det ugjenkjennelige for å få sympati, å klage på alle verdens slags små ting, slikt blir jeg makeløst provosert av! Nå mer enn før! Folk som bare er ute etter å svartmale andre, som kritiserer andre for å heve seg selv, som stempler andre med et stempel de selv har laget etter sin misunnelige nase, folk som nedverdiger og håner andre, som baksnakker andre! Slikt tåler jeg ikke lenger. Og jeg tåler svært dårlig urettferdighet eller ondskap. Jeg tåler heller ikke manipulerende mennesker, humørsyke mennesker, jeg-vet-best-mennesker, fordømmende mennesker, egoistiske mennesker, som elsker å misforstå til enhver tid. Slike som ikke gidder å forsikre seg om situasjonen før de dømmer. Jeg orker ikke slike lenger. Null tålmodighet. Jeg kutter linen til dem tvert. Ut av sinn og ut av mitt liv, slett og blokker. End of story.

Livet gjorde meg slik...


Men jeg har funnet mine motto og min drivkraft i mine modne år. Ønsker om å hjelpe andre ved å dele erfaringer er en av mine greier. Det kan være sorgarbeid, det kan være annen bearbeidelse. Mine erfaringer er større enn hos mange. Men mine erfaringer kan komme andre til gode. Det er mitt håp. Evnen til å ønske å hjelpe andre til tross for at man ofte famler i mørket selv, er god å ha. Jeg tenker ofte at det må være en grunn til alt jeg har opplevd. Mine holdninger er skapt og formet etter det livet jeg har hatt og jeg er stolt av den jeg er blitt. Til tross for mine forbedringspotensiale. Hvem er vel perfekt? Ingen. Jeg trenger ikke suksess på rangstigen. Jeg trenger heller ikke så mange venner eller gods og gull. Jeg er fornøyd med en ring av blomster på fingeren, så lenge den er gitt i kjærlighet. Og jeg ser lykke i de små ting, i vakker natur, i fine bilder og vakre omgivelser i et hjem. Og jeg finner lykke i godheten i mennesker og ikke minst, godheten i de sjeldne EKTE venner jeg har. Kjærlighet, ærlighet, sannhet, og ekte venner er min drivkraft. Og slik eldes jeg.. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar